Ytter – Ytter

«Jeg ønsker meg flere kunstnere som engasjerer seg i den offentlige samtalen»

Ytter — Wed, 08 Apr 2015 18:48:55 +0000

Øyenskygger følger som vedlegg til Billedkunst 2/2015 – som kunstnere over hele landet fikk i postkassa går. Her er en smakebit fra publikasjonen:

Jeg spurte Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende (BT), om innspill til hvordan billedkunst kan få en viktigere plass i media og i offentligheten.

– Hvorfor får billedkunst mindre oppmerksomhet i media enn andre kulturfelt?

– Jeg tror det er et større potensial enn det som blir utnyttet. Mye av problemet ligger i at billedkunstfeltet har vendt seg inn mot seg selv og utviklet et språk som gjør at kunsten føles utilgjengelig og lite relevant for folk. Det her til skade for kunstfeltet selv. Bergen Assembly er et tydelig eksempel på at man bygger opp en egen liten verden og bare kommuniserer internt. Jeg mener ikke at kunsten skal være mer populistisk. Det er formidlingen som er problemet. Det var mange enkeltverk og prosjekter under Bergen Assembly som man kunne skapt en fortelling rundt, som ville vært egnet til å trekke inn flere folk. Man kunne generert mye større interesse rundt arrangementet. Det er en dårlig bruk av ressurser.

Jeg har tenkt litt på at kunsten skulle hatt en person som vineksperten Ingvild Tennfjord. Hun kunne ingenting om feltet fra før, men bestemte seg likevel for å bli landets beste til å formidle kunnskap om vin. Nå har hun blant annet Vinskolen som publiseres i en rekke aviser. Hun klarer hun å formidle til et bredt publikum noe som i utgangspunktet er for spesielt interesserte.

– Dere er også et formidlingsledd som kan gjøre kunstfeltet forståelig for leserne. Hvordan prioriterer dere kunstkritikk og annen omtale av kunst i BT?

– Vi har nok rom for å få mer kunststoff på trykk. Vi prioriterer de største institusjonene og det som skjer der, men vi prøver også å ha omtaler av de mindre stedene. Vi har også begynt med Kunstrunden sammen med VISP, en månedlig avisside hvor aktuelle utstillinger presenteres. Det er en liten, enkel måte å vise hva som skjer på. Det er utfordrende å skrive om noe som er ikke-språklig, og som for mange ikke oppleves som vesentlig. Vi har de samme utfordringene med dans, for eksempel – det feltet er dårligere dekket enn billedkunsten. Jeg skulle gjerne funnet andre måter å skrive om kunst på enn klassisk kritikk. Vi er også på jakt etter gode skribenter.

– Det er vanskelig å finne. Jeg har gjort skriveoppdrag i perioder, men nå prøver jeg å unngår jeg fordi det er så dårlig betalt. Det er jeg ikke alene om å tenke.

– Ja, jeg har faktisk tenkt på å høre om vi kan få til et samarbeid med Kunstkritikk. Ideen er å dele på stoffet og dermed kunne tilby mer betaling. Nå som jeg har sagt det må jeg kanskje ta en telefon til Jonas Ekeberg, så han ikke leser det her før jeg får spurt! Slik kunne vi utnyttet ressursene bedre og fått større slagkraft. Vi er jo skviset på ressurser. Men hvis ikke vi i BT skulle ta dette på alvor, hvem skal gjøre det da?

– Hva tenker du kunstnere og kunstfeltet selv kan gjøre for at kunst skal blir en mer naturlig del av den offentlige samtalen?

– Jeg skulle ønske meg flere kunstnere som engasjerer seg den offentlige samtalen om kunst. Det handler ikke om å lage den mest politiske kunsten eller utfordre grenser. Saken om Arne Mælands skulpturer* for eksempel! Det er symptomatisk at det var Erlend Høyersten i Danmark som uttalte seg kritisk til kunstgaven først, ikke noen i Bergens kunstmiljø. Hvorfor er det ikke flere kunstnere som er med og sier hva de mener, sier hva er dette for slags prosess?! Det er enklere å vende seg inn mot seg selv. Jeg har inntrykk av at kunstnere tenker at de blir sett på med mistanke av andre i miljøet om de prøver å kommunisere med omverdenen og bruker et helt alminnelig, forståelig språk.

Det hviler også et spesielt ansvar på lederne for de store institusjonene. Jeg synes det forsvant kraft ut fra Bergen med Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten. De nye lederne for KODE og Bergen Kunsthall har vært urovekkende lite synlige i diskusjoner jeg mener de absolutt burde ha vært til stede. Eksempelvis har vi hatt gående en land bergensdebatt nå: Hvor vil byen. Hva skal byen være? Også i slike samtaler kan de vise at kunsten er relevant og viktig. Det er plass til langt flere premissleverandører i Bergen.

Anngjerd Rustand

* Debatten rundt 250-årsjubileet for Bergen Filharmoniske Orkester. Feiringen markeres blant annet med en utstilling med verk av kunstner Arne Mæland, som viser en samling skulpturer plassert inne i og utenfor Grieghallen. Næringslivsleder Christian Rieber både tok initiativ til og finansierer utstillingen. Prosjektet ble gjennomført uten kunstfaglige vurderinger. Sandvik har selv uttalt seg kritisk om prosessen.

Øyenskygger – lansering, utstilling, fest!

Ytter — Thu, 05 Mar 2015 22:02:57 +0000

Øyenskygger markerer 20-årsjubileet for Kunstnernes Veiplan, en prosess for å endre Bergen kommunes kulturpolitikk etter 1993, og en synliggjøring av det profesjonelle kulturfeltet i Bergen. Bildende Kunstneres Forening Hordaland og Ytter ønsker med markeringen å trekke frem igjen og aktualisere arbeidet som ble gjort for oss, og fremme en samtale om hva som er viktig i kunstfeltet i Bergen i dag.

Lanseringsfesten vil foregå på Ytters atelier i Strandgaten 224, umiddelbart etter årsmøtet til Bildende Kunstneres Forening Hordaland på Hordaland Kunstsenter.

fredag 6. mars 2015, ca. kl. 21.

Øyenskygger er en utstilling av Nina Grieg, en opplesning av Erlend Erichsen, og denne ferske papirpublikasjonen.

Velkommen!

Monday Begins Online

Ytter — Sat, 17 Aug 2013 09:48:46 +0000

Ytter presents

Monday Begins Online – An Initiative for Art
(For English version, please scroll down)

KJERSTI SUNDLAND- MATHIJS VAN GEEST- KRISTIN TAARNESVIK-SISSEL BLYSTAD- AUDAR KANTUN- YNGVE PEDERSEN- EGIL RØED- CLARA MORELL

Monday Begins Online var en nettbasert utstilling bestående av verkene til åtte bergensbaserte kunstnere. Utstillingen har tatt et mykt utgangspunkt i Bergens Assemblys første utstilling Monday Begins on Saturday, hvor blant annet byens variable visningsarenaer for perioden er blitt omdøpt til forskningsstasjoner.

Ytter er ingen institusjon, men har siden sin oppstart i 2008 som ytter.no oppført seg som et ikke-linjært kunstnerisk eksperiment, og som i dag fungerer blant annet som et åpent arkiv på nettet.
På samme vis som triennalen lar seg inspirere av kunst, politikk, filosofi, sted og begreper for å fortelle nye narrativer, lar Ytter seg inspirere gjennom å gå inn i et parallelt format som kan speiles online.
Gjennom Monday Begins Online ønsker vi å vise hvilken bredde og kvalitet som genereres i det lokale kunstfeltet, samt å vise hvilke muligheter det nettbaserte har i kunstfeltet i dag.

Den flermediale kommunikasjonen i kunsten har en tydelig parallell med den flermediale plattformen som aktiviseres når bilde, tekst og lyd vises, deles og skjer online. Alle verk i utstillingen er enkeltstående arbeider som står i en triangelrelasjon mellom sin egen formalitet, hverandres uttrykk og mediekanalen de vises gjennom.
Med tittelen Monday Begins Online reises spørsmålet om kunstens plassering, dens betydning, eksistens og varighet i vår bevissthet.
Fra 29. august til 27. oktober, parallellt med Bergen Assembly, blir et nytt verk vist hver torsdag på ytter.no. Noen arbeider er produsert for ytter.no, andre er eldre eller nyere arbeider laget av etablerte og nyetablerte kunstnere. Noen av verkene er kun representasjoner av seg selv, i sin presenterte form er de data. De medieres til publikum.

Som en avslutning av visningsperioden blir det avholdt en finissageutstilling i Ytter sitt atelier i Strandgaten 224 på Nordnes.

Ytter består av kunstnerne Julie Lillelien Porter, Anngjerd Rustand og Anne Marthe Dyvi. Monday Begins Online er støttet av Bergen Kommune.

————————————————-

Monday Begins Online – An Initiative for Art

KJERSTI SUNDLAND- MATHIJS VAN GEEST- KRISTIN TAARNESVIK-SISSEL BLYSTAD- AUDAR KANTUN- YNGVE PEDERSEN- EGIL RØED- CLARA MORELL

Monday Begins Online was an online exhibition consisting of eight Bergen-based artists work. The exhibition has gently taken its point of departure in Bergen Assembly’s first exhibition Monday Begins on Saturday, where the city’s variable venues for the period have been renamed into research institutions.
Ytter is no institution, but rather since its birth in 2008, ytter.no behaved as a non-liniar artistic experiment, and currently serves partly as an open archive online. Like the triennial is inspired by art, politics, philosophy, place and terms in order to create new narratives, Ytter is inspired by using a parallel format that can be reflected online.

Through Monday Begins Online, Ytter wishes to show the breadth and quality that is generated in the local art scene, and to show the possibilities of online features artistically. Artistic communication has clear parallels with the multimedia platform that is activated when picture, text and audio is displayed, shared and live. The works in the exhibition are individual works that exist in a triangular relationship between their formal qualities, each other’s expression and the media channel they are shown through. Monday Begins Online raises the question of art’s location, its importance, existence and duration in our consciousness.

From 29th August to 27th October, running in parallel with Bergen Assembly, one new work will be shown every Thursday on ytter.no. Some works are produced for Ytter, others are older or newer works by established and newly established artists. Some works are only representations of itself, and in its presented form data. They are mediated to the public.
There will be held a finissage exhibition in Ytter’s studio in Strandgaten 224 on Nordnes.

Ytter is an artist-group founded and run by Julie Lillelien Porter, Anngjerd Rustand and Anne Marthe Dyvi.
Monday Begins Online is generously supported by Bergen Kommune.

Plan A

Ytter — Sat, 13 Apr 2013 08:36:36 +0000

AM: … I don’t think I’m a person who can do that, but I wish I knew what I wanted and had a plan. I just started working like hell. I’ve had plenty of time to work with art, but I’m really tired at the same time.

A: I tried to come up with a plan. Is it possible at all to make art for a living, can you control your own career? I got a very specific advice: Not to get a day job. That seemed relevant. I wanted to spend all my time on my art. I followed that advice consequently, and I’m happy I did, but I’ve also ended up spending a lot of time and energy worrying about money. I should have spent that energy on something better.

AM: These questions are really subjective. I couldn’t follow an advice like that. I have a family and I need to make money.

A: That’s exactly why I could do it. I only had myself to worry about. Now that that’s changing, I have to think about my priorities. I surprised myself with the thought that it might not be a big deal if I can’t be a full time artist. Then I noticed that thought freed me of some of my proudness, and that’s quite a relief. But there is something else as well. The fact that I can work on my art full time has led me to spend a lot of time by myself. I miss colleagues, routines, being part of something bigger. I’ve had all the freedom I could wish for, but I’m not sure I’ve managed to use it.

J: This is about your expectations of being an artist. Perhaps you demand too much? You have to be flexible and pragmatic in addition to keeping focused. But you’re saying it has changed in only three years, it’s not like you’ve been sticking to that plan for fifteen years and almost starved to death. That says something about how hard it is to start working as an artist. I worked alone in my studio a lot this time last year. I enjoyed it, but it was also really lonely and heavy. I’m happy with the job I have now, which is closely related to the art scene. I don’t have time to work on my own projects at the moment, but I think there will be time for that again later.

AM: Perhaps good advices aren’t really good for anything? I know many of the current MA students, and I notice I’m still just as confused as they are.

A: Yes, three years ago I imagined those who were a few years ahead of us were confident and knew what they were doing. That’s not true.

—

AM: … jeg tror ikke jeg er en person som kan – men jeg skulle ønske at jeg ville et sted og hadde en plan. Jeg begynte bare å jobbe jeg, som faen. Jeg har fått rik anledning til å jobbe med kunst. Men jeg er også ganske sliten.

A: Jeg prøvde å finne en slags oppskrift. Er det i det hele tatt mulig å leve som kunstner, i hvilken grad kan man styre sin egen karriere? Jeg fikk et konkret råd: Ikke få deg en pengejobb. Det virket relevant for meg. Jeg skulle bruke all tida på å lage kunst. Jeg fulgte det rådet konsekvent, og jeg er glad for det, men samtidig har det medført at jeg har brukt masse tid og enorme krefter på å bekymre meg for økonomien. Den energien burde heller vært brukt konstruktivt.

AM: Problemet er at disse spørsmålene er så subjektive. Jeg kan ikke ta et sånt råd. Jeg har familie og er nødt til å tjene penger.

A: Det var derfor jeg kunne ta det valget, jeg hadde bare meg selv å tenke på. Nå som det endrer seg, må jeg prioritere strengere. Jeg ble overraska over å tenke at det kanskje ikke er en katastrofe å måtte ta en ekstrajobb. Så merka jeg at det gjorde at ærgjerrigheten slapp litt taket, og det er egentlig ganske deilig. Men det er noe annet også. Det at jeg kan jobbe med kunst hele tida, har ført til at jeg har vært veldig mye aleine. Jeg savner kolleger, rammer, å være en del av noe større. Jeg har hatt all mulig frihet, men jeg vet ikke om jeg greid å utnytte den.

J: Det handler jo om dine forventninger til å være kunstner. Stiller du litt for høye krav? Kanskje det går an å være fleksibel og pragmatisk i tillegg til å være målretta. Men du sier det har forandra seg i løpet av tre år, det er ikke sånn at du har vært knallhard og konsekvent i femten år og døden nær av sult. Det sier mest om hvor vanskelig det er å jobbe på fulltid med kunst som nyutdanna. Jeg jobba mye aleine på atelieret på denne tida i fjor. Det var deilig, men også innmari ensomt og tungt. Jeg er veldig fornøyd med å jobbe så relatert til faget som jeg gjør i jobben min nå. Jeg får ikke utvikla mitt eget arbeid, men jeg tenker at det kommer seinere igjen.

AM: Gode råd kan kanskje egentlig ikke brukes? Jeg har en del å gjøre med MA-studentene fortsatt, og jeg merker at jeg er like forvirra nå som da jeg var student.

A: Ja, for tre år siden trodde jeg i større grad at de som lå noen år foran oss hadde kontroll og selvtillit og visste hva de holdt på med. Det er ikke sant.

—

This conversation was written by Ytter for this year’s MA catalogue, published on the occasion of the MA exhibition 2013 at Bergen Kunsthall.

Møllebyen Litteraturfestival 17-18. august

Ytter — Mon, 20 Aug 2012 13:18:29 +0000

utstillingsrommet

Catharina Gripenberg i bokhandelen.

Ytter på første rad.

Linda Boström Knausgård leser fra sin bok, Grand Mal.

Gunstein Bakke leser fra sin bok, Bok av tre, som ble lansert under festivalen.

På vei opp til Tori Wrånes’ performance

Martin M. Sørhaug og Thomas Kvam

Publikum på vei opp fra parkeringskjelleren etter en performance av Tori Wrånes.

Publikum.

Hanne Kolstø

Sjakkcurling på Refsnes Gods lørdag morgen.

Morten Langeland

Erlend Nødtvedt

Jens Stegger Ledaal

Thomas Kvam, Jens Wabø og Anne Marthe Dyvi

Erik Pirolt, Tori Wrånes (dramatiserer «sint fisker») og Mari Kolsrud Hustoft

Anne Marthe Dyvi, Julie Lillelien Porter og lastebil

Å bære tegn

Variations on Laban 1-6 og Ikosader, Julie Lillelien Porter; Som skygge / Like shadow, Anne Marthe Dyvi

Det handler ikke om flukt (detalj), Anngjerd Rustand

Det handler ikke om flukt, Anngjerd Rustand

And what does the crow say about the road to follow?, Anne Marthe Dyvi

The shape of water, Julie Lillelien Porter

Ikosaeder (til høyre) og en del av serien Variations on Laban 1-6, Julie Lillelien Porter

Utdrag fra bildeseriene Variations on Laban 1-6, Julie Lillelien Porter og Som skygge / Like shadow, Anne Marthe Dyvi

Detalj fra Variations on Laban 1-6, Julie Lillelien Porter

Jeg / I, Anne Marthe Dyvi

Drapering / Drapery, Anne Marthe Dyvi

Inngang / Entrance, Anne Marthe Dyvi

Bergen Biennale II: The Next Generation

Ytter — Mon, 15 Nov 2010 11:03:07 +0000

The Woodmill, London
19/20/21 November 2010

The London-based collective Gandt joins together with Bergen-based collective Ytter to produce The Bergen Biennale II: The Next Generation. On the 19th, 20th and 21st of November 2010, London sees the advent of a three-fold event beginning at The Woodmill – London’s unique venue for genre-breaking art – with a launch and readings from Issue 12, ‘The New No,’ by Gandt, also featuring, Me & My Friends (Zurich/London), Alphabet Prime (Stockholm), and an adjoining schedule of readings in collaboration with P.A.S.T. Projects (London). We will see artwork from emerging artists Ytter – Anngjerd Rustand, Vilde Andrea Brun, Anne Marthe Dyvi, Julie Lillelien Porter (Bergen), Oliver MacDonald (London), Linda Rogn (Bergen), Vilde Salhus Røed (Bergen), and Alexis Dirks (Glasgow), performances by Jenny Moore (London), Nicole Bachmann (London/Zurich), Patrick Coyle (London), Sophie Risner (London), and Anngjerd Rustand (Bergen), along with both a screening of American video artists curated by Jason Underhill and of the film ‘Total Recall 2’ by Karen Nikgol (Bergen). The Woodmill’s very own Dickens Club is a proud sponsor of the second Bergen Biennale, providing drink, and a critically engaged atmosphere for debates and dancing.

The second part of the much anticipated Bergen Biennale II will take place at The Woodmill, London’s newest and freshest artist-run gallery including sets by comedian Chris Boyd (London), The Invisible Bees (London), Karen Skog Orkestra and her own-made instruments (Bergen), an afternoon of haircuts with Miss B’s Hair Salon (London), as well as the much-anticipated premiere of the feature-length film, ‘The Road to Margaritaville,’ by Jason Underhill (Los Angeles). A communal, artist-made dinner for 40 and director’s talk by Jason Underhill must not be missed as a prelude to the screening.

Ytter and Gandt come together as a naturally evolved but pivotal crux in the visioning of The Bergen Biennale 2010, a one-night stand with two days of consequences. Come experience both an exciting international program, and the dynamic art scene of London – “the old town with a young mind.”
——————————–
19-21 November 2010
Opening 19:00, Friday, 19 November
The Woodmill
Neckinger Depot
London SE16 3QN
See www.woodmill.org for details of each event and to book a place for dinner.
——————————–
Friday 19th Nov:
Exhibition in the Hangar and the Gallery open from 7pm
Patrick Coyle 7 – 9pm
Chris Boyd 7 – 8.30pm
P.A.S.T Projects Reading: Gandt reads The New No 7.30pm
Invisible Bees 9 – 9.30pm
Karen Skog Orkestra 8.30 – 9pm
After party in the Dicken’s Club 9.30 – 12pm
——————————–
Saturday 20th Nov
P.A.S.T Projects Reading: Anngjerd Rustand 3 – 4pm
Jason Underhill’s Curated Film Screenings 4 – 5pm
Karen Nikgol’s ‘Total Recall 2’ 5 – 6pm
Dinner 6 – 8pm (see website to RSVP)
Premiere of ‘The Road To Margaritaville’ by Jason Underhill with comments from the director 8 – 9.30pm
——————————–
Sunday 21th Nov
Miss B’s Hair Salon 2 – 3pm
P.A.S.T Projects Reading: Sophie Risner, Simon Clark, Gandt 3 – 4pm
Jason Underhill’s Curated Film Screenings 4 – 5pm
Closing Party 5 – 7pm

Museum, media og makt

Ytter — Thu, 11 Nov 2010 17:09:14 +0000

Vi har aldri avholdt noen «protestmarkering» mot Bergen Kunstmuseum, men vi tar gjerne en debatt om hva som er viktig for byens kunstscene.

Faksimile: Bergens Tidende 11. november 2010

B-open er en stor mønstring med blant annet åpne atelierer, utstillinger og seminar, arrangert av og for kunstnere og kunstinteresserte i Bergen. Tittelen for B-open 2010 var Å produsere en kunstscene. Ytter er en bergensbasert kunstnergruppe og et kunstnettsted (ytter.no), startet i 2008, som blant annet skriver om kunst og står bak arrangementer, utstillinger og publikasjoner. En av Ytters intensjoner er at vi som kunstnere er aktive i formidlingen av faget. Vi er med på å skape et språk som tar utgangspunkt i kunstpraksis i større grad enn teori. Nettstedet Ytter vektlegger særlig kunst og fagrelaterte initiativer i Bergen og på Vestlandet.

Tidligere i år ble vi invitert av B-open til å gjøre noe under høstens arrangement. Vi begynte da å planlegge Ikke kjørende og ikke ridende, en utstilling med egne arbeider. Vår posisjon som en gruppering i det flytende feltet mellom etablerte institusjoner og undergrunn, er en problemstilling vi ikke kommer utenom når vi jobber sammen. Det falt seg derfor helt naturlig at vi, da vi manglet et passende utstillingslokale, fulgte innskytelsen vi fikk om å legge utstillingen vår til parken utenfor Bergen Kunstmuseum og til åpningskvelden for museets storstilte utstilling BGO1.

Arbeidene vi viste i teltene forholdt seg på ulike måter til utstillingsformen, til teltet som symbol for reise, frihet(strang), det midlertidige, tvetydige, og skjøre. Den enorme kontrasten til åpningen på kunstmuseet gjorde stedet til en perfekt kulisse for vårt flyktige nedslag. Ikke kjørende og ikke ridende understreker hvordan Bergen Kunstmuseum med BGO1 definerer et tydelig «innenfor» og «utenfor» i kunstmiljøet i Bergen gjennom utvelgelsen de har foretatt. Samtidig viser utstillingen i små telt utenfor museet hvordan vi som kunstnere også sitter med muligheten til å skape egne rom for arbeidet vårt. Vi må aldri la de etablerte institusjonenes avgjørelser stå som de eneste bare fordi det er makt og tyngde i dem.

Utstillingen vår ble annonsert på B-opens websider. Utover det er det Bergen Kunstmuseum som har markedsført arrangementet. Vi merket oss at museets Frode Sandvik omtalte det som et «protestutstilling [mot BGO1]» på B-open-seminaret, og at byrådsleder Monica Mæland kalte det «demonstrasjon» i BGO1s åpningstale. Begge to med positivt fortegn – det er så flott med engasjement! Kunstmuseet, som ikke på noe tidspunkt har spurt oss om hva vi mente med arrangementet vårt, fremmer oss som motaksjon for å bevise sin egen åpenhet. Det ligner heller et forsøk på å umyndiggjøre oss, enn et reelt ønske om dialog med det frie kunstfeltet.

I BT 28. oktober var «protestaksjon» merkelappen vi fikk, på tross av at vi avkreftet journalistens antakelser om våre intensjoner. At media velger en vinkling som det ikke er grunnlag for, er selvsagt uheldig. Dagen etter kritiserte BTs kulturredaktør Jan H. Landro prosjektet vårt og sa at vi burde ha invitert med andre kunstnere til å «demonstrere» istedenfor å fremme oss selv. Denne kommentaren er basert på feilaktig informasjon fra samme avis, og fra en kulturredaktørburde man kunne forvente større vilje til å sjekke fakta. Som vi hele tiden har påpekt er vi en del av B-open, og Ikke kjørende og ikke ridende var bare én av en rekke kunstnerinitierte utstillinger som ble avholdt under denne paraplyen forrige uke. Hvorfor skulle man invitere noen som allerede er med? Det er usedvanlig høy aktivitet når det kommer til kunstnerorganiserte fellesskap, utstillinger og arrangementer her i Bergen, og det er stor vilje blant kunstnerne til å støtte opp om hverandres initiativer. Det er denne gløden, mer enn noe annet, som gjør det verdt å være her.

Av Vilde Andrea Brun, Julie Lillelien Porter, Anne Marthe Dyvi og Anngjerd Rustand

Denne teksten er trykket i sin helhet i dagens utgave av BT.

Ytter flytter

Ytter — Fri, 05 Jun 2009 09:51:59 +0000

~~Snart vil alle postene med kommentarer være på plass her du er nå. I mellomtiden kan du lese dem på blogg.ytter.no~~ 2009-06-08: Flyttingen til WordPress har gått som planlagt. Nyt de små forandringene til det bedre.

Vi er også glade for å kunne meddele at Ytter i mai har mottatt tilskudd til teoriutvikling på 20.000 kr fra Bergen Kommune. Mer info om tildelingene

~~Ytter is moving to a new and better blog service. Meanwhile, read the complete blog at blogg.ytter.no~~ 2009-06-08: Ytter has successfully changed to WordPress. Enjoy if you notice the difference!

And we are happy to announce that Ytter has recieved a 20.000 kroner grant from Bergen kommune.

Kunst og Miljø

Ytter — Tue, 10 Feb 2009 19:33:21 +0000

Etterspørsel av hva?

av Frøydis Lindén

B-open seminaret (www.b-open.no) i Bergen i november i fjor var en gledelig overraskelse. Foredragsholderne og selvpresentasjonene som seminaransvarlig Samir M’Kadmi hadde invitert, viste hvordan kunst åpner opp for både å leve i og med naturen på et mangfold av måter. Seminaret ble ikke en gjentakelse om hvor miljøvennlig kunsten er i seg selv, gjennom bruken av ready-mades i mange verk. Kunstnerduoen Ackroyd and Harvey sine gressmalerier lager fremdeles et grønt slør på netthinnen og Peter Fend sine sinnrike ideer for å løse vannressursproblemene i verden, var visjonære langt utover min fatteevne. Likevel fikk jeg behov for grave videre for å finne argumenter for hva kunsten kan bidra med i en miljødebatt.

Jeg søkte tilflukt i Arne Johan Vetlesens sammenstilling av miljøessays i boken ”Nytt klima – miljøkrisen i samfunnskritisk lys” (2008). Ulike samfunnsdebattanter og aktivister har skrevet sine analyser om miljøkrisen. Skremselspropagandaen slår til også i denne boken, med nøkkeltall som sender oss til helvete uten å nøle. Vår rovdrift på naturens grunnressurser skaper ringvirkninger som ikke bare vår generasjon vil oppleve. Vi har hørt det før, men boken ga likevel utvidede perspektiv.

Mitt eget miljøengasjement ble skapt på begynnelsen av nittitallet, hvor 10-års prognosen for når jordens eksistens skulle opphøre, ble prentet inn i vår bevissthet. Femten år etter lever jeg fortsatt og ser situasjonen som mer kompleks enn noen gang. Oppklarende var det derfor å lese Vetlesens analyse av hvordan teknologiutviklingen ført til et skifte i vår holdning til naturen:

” Det vi nå frykter – heri skiftet – er ikke naturens erfarte og mytisk konspirerte allmakt overfor oss, men vår egen vitenskapelig ervervede og teknologisk utagerte makt over naturen. Hvilket betyr: Den natur som ennå fremstår som vill, beveger oss nå ved å fremstå som skjør og sårbar.”

Troen på ytterligere teknologiske nyvinninger for å redde oss ut av knipa, og beskytte den sårbare naturen, blir kraftig kritisert i boka. Den høyteknologiske redningspakka passer uendelig godt inn i en kapitalistisk ånd, hvor eksponensiell vekst blir fremstilt som en av grunnforutsetningene. Å skape et behov for utvikling av ny teknologi for å løse miljøkrisen, gir økte inntekter til høyteknologiske bedrifter i mange sektorer i Norge. Med en slik argumentasjon har jeg endelig forstått hvorfor ”supply and demand” skrives i akkurat denne rekkefølgen. Å kreve etterspørsel før tilbud vil aldri føre til sterk nok vekst i økonomien til at verdiøkning skjer. Rovdrift på naturens ressurser blir derfor en selvfølgelig del av en rein kapitalistisk politikk – selv når det skal løse en miljøkrise.

I en slik grådighetskultur er det godt å bli minnet om filosofen Hans Jonas sin ansvarsetikk i flere av essayene etterpå. Ansvarsetikken poengterer at vi i dag har nok informasjon til å kunne vise og utøve ansvar for hendelser som ikke bare berører vår hverdag, men berører vår klode. I et slikt perspektiv blir vi ansvarlige for hendelser som fører til miljøødeleggelser et annet sted i verden, når det gagner vår hverdag her hjemme. Det er i en slik argumentasjonsrekke at Vetlesen kritiserer fenomenologiens klokkeklare tro på å studere det nære og lokale, for å kunne si noe om verden i seg selv. Det var overraskende da fenomenologi er en metodisk innfallsvinkel og teoretisk bakgrunn for mange kunstneriske prosjekter.

Det er i bokens siste essay at jeg endelig finner hint om kunstens behov i samfunnet. I en fabulerende tekst, av Freddy Fjellheim, brukes søvngjenger-metaforen som beskrivelse av hvordan vi flyter rundt og distanserer oss fra hendelser. Vitenskapelig fakta og distansering gjennom en objektivitetstro, skaper ofte passivitet og ikke handling. Handling må baseres på en følelsesrettet tilknytning basert på at noe i naturen, betyr noe for oss personlig. Med en slik oppmerksomhet vil ting få egenverdi, lik den tilknytningen Vetlesen beskriver når datteren på tre år hilsen treet farvel, etter en leikestund i skogen. Kunstens oppgave blir i en slik sammenheng en viktig stemme i det offentlige rom, som oppfordrer oss til å bruke følelser, empati og argumentere for naturens egenverdi.

Kunsten kan dermed fungere som dialogskaper og påminne oss om at kontroll og distansering, like ofte er handlingslammende som en styringshjelp. Fjellheim går faktisk så langt at han beskriver vårt patriarkalske samfunn som hovedproblemet, fordi mannen definerer maktspråket i samfunnet, hvor konkurranseinstinkt vurderes høyere en empatiske evner. Han gir derfor fedrene et større ansvar for å sørge for empatiske og sunne forhold til sine barn, som en av løsningene for en mer miljøvennlig verden. En mer empatisk holdning til omverden vil kunne gi mindre behov for maktutøvelse og lettere å få forståelse for tingenes og naturens egenverdi. Det er store og for meg, nye tankesprang, som gir håp og oppmuntring til å skape kunst innenfor et miljøengasjement.

B-open seminarets deltakere og noen informative linker om dem:

Heather Akroyd and Harvey: www.artsadmin.co.uk/projects/artist.php?id=40

Karen O’Brien: http://folk.uio.no/karenob/

Susanne Jaschko: www.sujaschko.de/en/

Tine Mareen Buddeberg: www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T11504707

Peter Fend: http://en.wikipedia.org/wiki/Peter_Fend or www.mitpressjournals.org/doi/abs/10.1162/octo.2008.125.1.117

(but he promised his web-page to be finished soon!)

Samir M’Kadmi: http://everydaytrash.com/2008/04/17/trashtastic-thursday-with-samir-mkadmi/