Vestlandsutstillingen 2010
Suldal kunstlag (Suldal Kunsthall, meieriet og Kulturhuset i Suldal),
Sand, 28. mai-13. juni
I sentrum av Sand, i gata Gata, ligger for anledningen Suldal Kunsthall. Når jeg kommer til tettstedet er det Ryfylkedagene, folk overalt, det hele skal rundes av med et slags løp med badeender nedover elva. Det er noe med Suldal.
Den midlertidige kunsthallen har inntatt et lokale som tidligere huset en klesbutikk, et enkelt rom, egentlig perfekt i størrelse. Det er Gunhild Moe, kunstner, kurator og tilbakeflyttet til hjemtraktene, som søkte om å få Vestlandsutstillingen til Suldal, og slik ble hun prosjektleder for utstillingen på denne utposten. Noen flytter ut og andre kommer til, og denne migrasjonen har blitt sentral for utstillingen. Det mest omfattende enkeltarbeidet her er ikke i kunsthallen, men noen meter unna, i det nå nedlagte Ryfylkemeieriet, en diger kloss midt i det lille tettstedet. Med den plasseringen er er det åpenbart hvor viktig dette produksjonsstedet har vært, det er så tydelig at tidene er forandret, og det skal ikke mye tankevirksomhet til å skjønne at dette må være litt betent. Den opprinnelig tyske kunstneren Sabine Popp som nå holder til på Finse (det er faktisk ikke så mye mer ekstremt enn Suldal, målt i avstand til sivilisasjonen) har tatt for seg meieriets laboratorium, et lite rom på gateplan hvor alt av utstyr og remedier fortsatt står som det ble forlatt ved nedleggelsen i 2008. Det som slår imot meg når jeg åpner døra er en voldsom lukt, emmen og søt og kvelende og jeg brekker meg og må puste med munnen for å holde det ut.
Det er bare melk.
Popps laboratorievirksomhet er av en annen art enn den som har vært utført her tidligere, skjønt hovedingrediensen er den samme. Hun har dekket ganske nøyaktig halvparten av rommet med en maling basert på melk fra distriktet, kokekar og ringpermer, hver lille pipette, og alt er omhyggelig dekket av hvitt stoff. Tilslørt og og også synliggjort, naturligvis, det er jo en måte å opphøye disse tilforlatelige objektene på, gi dem en (siste) omsorg. Det er også noe barnlig nysgjerrig ved det å fordreie et materiale slik: Ingen er er hjemme, nå kan vi gripe sjansen. Smøre melken utover bordet for å kjenne hvordan den er. Det er noe som ligner spontanitet i denne nennsomme bearbeidelsen av rommet.
Etter en stund der inne får lukten overbevist kroppen om at den er harmløs, det er en gradvis tilvenning.
Oppe i kunsthallen står Sabine Popp og Gunhild Moe bak et enkelt grep som knytter lokalene sammen. Her vises videoopptak fra meieriet fra rundt 1990 på en tv-skjerm. Særlig én av videoene er verd å oppleve: Dokumentasjonen av en diger tank som blir heist inn gjennom en åpning i veggen og plassert i rommet. Det er en enkel og vakker og nydelig filmet prosess. Når jeg tenker på det i etterkant er det denne som står som det viktigste her i lokalet, faktisk skulle jeg likt å se den som en projeksjon over en hel vegg – noe som kunne gjenspeile den monumentaliteten maskinen faktisk har. Det er en tydelig nostalgi i dette, men det blir ikke trykkende, det er bare rett på sak. Den nøkterne oppstemtheten i maskinen som heises inn gjennom veggen på meieriet igjen og igjen og igjen.
Jeg vil avslutte uten å gå nærmere inn på de øvrige arbeidene i kunsthallen. I akkurat denne sammenhengen fremstår de som løsrevede og litt overflødige. Utvalget av arbeider til kunsthallen er rett og slett ikke foretatt med tilstrekkelig hensyn til presisjonen og sammenhengene i det overordnede prosjektet. VU-prosjektet i Suldal er båret av dynamikken mellom ut- og innflyttingene, alt som kan oppstå i dette spennet.
Tekst og foto: Anngjerd Rustand