«Menn burde lese fleire bøker skrive av kvinner. Kvinner burde vere stormannsgalne når dei skriv», sier forfatter Brit Bildøen til Morgenbladet (1). Anledningen er essaysamlingen Litterær Salong som ble lansert søndag. Boka er en samling utdrag av tekster skrevet av kvinnelige forfattere som Bildøen mener ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. I innledningen bemerker hun – i følge artikkelen – at mannlige forfattere, når de blir spurt om hvem de har som forbilder, så å si aldri nevner kvinnelige forfattere. Allerede her begynner min lille parallell. Det er ikke så lenge siden, kanskje et års tid, at jeg ble oppmerksom på det: Jeg har hatt en rekke store kunstnerforbilder fra ti-tolvårsalderen og frem til i det siste. Det eneste de har til felles, er at de er menn.
«Eg trur ikkje det kjem av uvilje eller ignoranse. Det er nok tenkesett og samfunnsstrukturar», svarer Bildøen på journalistens spørsmål om hvorfor det er slik at menn har menn som forbilder. Nå er jeg selv kvinne og ikke en potensielt ignorant mann, så spørsmålet må kanskje stilles på nytt. Det umiddelbare svaret (som riktignok ikke sier noe om dypereliggende årsaker) er imidlertid lett å finne. I følge Artfacts’ kunstnerranking (2) er det kun tolv kvinner på topp 100-lista. Det er et stykke fra Cindy Sherman og Louise Bourgeois som topper med henholdsvis 9. og 12. plass til neste kvinne, Pippilotti Rist på 43.
At jeg de siste årene har oppdaget kvinnelige kunstnere som har blitt viktige for meg skyldes ikke noen feministisk oppvåkning. Det har rett og slett tatt bare tatt meg nesten femten år å komme over noen kvinnelige kunstnere som jeg føler meg beslektet med. Så synlige er de.
De videre spørsmålene som berøres i den nevnte Morgenbladet-artikkelen – som hvorfor menn dominerer på utøversiden til tross for at kvinner leser mye mer – blir ikke egentlig ikke besvart. Det er kanskje heller ikke det viktigste i første omgang. Uansett kan det være interessant å merke seg at noen tall er annerledes i billedkunstsektoren enn innenfor litteraturen: I Levekår (3) får vi opplyst at kvinneandelen blant medlemmene i Norske Billedkunstnere har økt kraftig de siste tiårene, til 65% i 2006. «Det er oppsiktsvekkende. Tallet på organiserte kvinnelige kunstnere øker så mye, at vi må konkludere med at mannlige billedkunstnere har blitt færre», er kommentaren fra Dag Solhjell i samme rapport. Jeg skal ikke gå videre med statistikk og sammenligninger av kunstfelt i denne omgang. Det jeg spør om er bare: viser den økte kvinneandelen en positiv utvikling, eller forteller den bare at hele billedkunstfeltet er i ferd med å bli et lavstatus-kvinneyrke?
What should change? ble den svenske kunstneren Annika Ström spurt av Frieze på slutten av fjoråret. Hun svarte: «The ongoing resistance of art museums to buying art made by women. Also, I would like to see more big solo shows by women before they´re dead, and 90 % less admission for women to art schools, as I am sick of teaching them while knowing they probably won´t have their work displayed in any big museums or bought for major collections. Obviously women at art schools are a waste of taxpayers’ money.» (4)
Jeg har aldri tatt for meg kjønnsproblematikk i arbeidene mine. Det kan se ut, nå når jeg tenker over det, som jeg i den grad jeg har forholdt meg til kjønn, har strebet etter noe nøytralt. Jeg skulle jo ønske at jeg kunne slippe å forholde meg til slike spørsmål, at vi kunne konsentrere oss om å diskutere hva som er godt og interessant og viktig, og ikke hvordan kunstnerens kjønn virker inn på arbeidet. Men man kommer ikke så veldig langt. Ved å unngå uttrykk, materialer og metoder som tradisjonelt ses på som kvinnelige, og bevege seg inn på mer mannsdominerte felt, kommer de uunngåelige spørsmålene: hvordan forholder du deg til den mannsdominerte modernismen/minimalismen/konseptualismen (legg til en hvilken som helst isme etter behov, disse tre er de mest brukte) og hva sier din bearbeidelse av kunsthistorien om kvinnens rolle i kunsten i dag? Som kvinnelig kunstner er man fortsatt, hele tiden, nødt til å forholde seg til ens egen rolle og posisjon som nettopp kvinnelig kunstner.
Noen ganger tenker jeg på om situasjonen ville oppleves annerledes om billedkunstfeltet var en smule mindre introvert og selvreferensielt. Hvis vi snakket mindre om kunsthistoriske referanser og mer om verden for øvrig, ville vi ikke da være mindre bundet opp av tidligere tiders mannsdominans?
1) Morgenbladet 6.-12. mars 2009
2) Artfacts’ http://artfacts.net/ ranking er basert på et poenggivningssystem ut fra oppmerksomheten kunstnere mottar fra kunstinstitusjoner.
3) Billedkunsts temanummer Levekår, 2008. Levekårsundersøkelsen kan lastes ned her:
http://www.regjeringen.no/upload/KKD/Kultur/Kunstnerundersokelsen_2008.pdf
4) Frieze 119, november-desember 2008
Tekst: Anngjerd Rustand