John Audun Hauge “Bøyg” skulptur, fra inngangspartiet. Permanent skulptur utenfor Haugesund Billedgalleri.

Haugesund Billedgalleri sitt faste publikum, og noen flere, har sett den delen av Vestlandsutstillingen som vises i Haugesund . Mange lar seg begeistre av kunsten, men noen har også vært kritiske til at Vestlandsutstillingen i år ikke vandrer rundt. De føler seg “snytt” for resten av utstillingen. Var dette alt de fikk se?  En ting er å få det faste publikummet til å komme til galleriet, å få de til å reise rundt til andre gallerier er en større bøyg.

Det er 190 kunstforeninger i Norge. Det utgjør mange nysgjerrige kunstentusiaster på landsbasis. I Haugesund finnes Haugesund Billedgalleri og Haugesund Kunstforening. Galleriet er en kommunal institusjon, foreningen er privat. Og de samarbeider så det er vanskelig for en utenfra å skille enhetene fra hverandre, noe som kanskje ikke er nødvendig heller. Det som holder dem samlet er et fantastisk hus i Byparken i Haugesund. På utsiden ser det kanskje ikke så forlokkende ut, men det intakte interiøret fra da bygget ble til i 1978 er tidstypisk og kledelig for en kulturinstitusjon.

Samtiden i Haugesund Billedgalleri blir synliggjort av de historiske omgivelsene, med en del arbeider som kontrasterer stedet, og noen som absolutt ikke gjør det. Det er gitt god plass til verkene, selv om noen av de bærer preg av å ha blitt “plassert” i den store salen. Videoverket, “Heaven is another place” til Helene Selvåg burde vært vist et annet sted da det ødelegges fullstendig av overlyset i salen. Salen er ikke spesielt egnet for video, men svært godt egnet for skulptur og arbeider med en omfangsrik koloritt.

Indre gemakker, pauserommet til de ansatte.

Som ved de fleste utstillinger er noen utstillere heldigere enn andre når det kommer til plassering, og  den lille salen har Nils-Thomas Økland fått for seg selv. Det er blitt et spennende rom.

“I Dionysos Hage; Stammen”, installasjon av Nils-Thomas Økland. Tegniner og skulpturer.

“I Dionysos Hage; Stammen”, installasjon av Nils-Thomas Økland. Tegniner og skulpturer.

Arbeidet “I Dionysos Hage; Stammen”, til Nils-Thomas Økland kan minne om mobiler, kinetiske skulpturer, som hadde sin storhetstid i femti og sekstiårene, og de henger stille i sin lille sal. Fargene og materialene derimot skriker i en ganske annen oktav. Ledningsstumper, fluoriserende maling og fjær fra en svart fugl kan tyde på at et samtidig urfolk har slått seg ned i institusjonen. Tegningene på veggen bak skulpturene er tegninger av de samme skulpturene. Tredimensjonaliteten,  speiler seg i todimensjonaliteten; nett som i virkeligheten.

Når to blir tre

En annen kunstner som utfordrer vårt forhold til to- og tredimensjonalitet er Randi Nygård og hennes “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner”. Arbeidene er gamle bøker og blader som er skåret så de ikke lenger kan være det de er ment å være. Innsidene er vrengt ut og kun fragmenter av innholdet i trykksakene avsløres. Som tilskuer forsøker jeg å danne sammenhenger mellom tilstedeværelse og fravær i møte med arbeidene. Hva er skåret vekk, hvorfor, og hvilken verdi har en trykksak i vår tid?

Randi Nygårds “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner.”

Randi Nygårds “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner”

Tingenes verdi

I Mona Nordaas sin installasjon Hoppe Paradis er det verdien av tid og verdien av ting som artikuleres. Tusenvis av små gjenstander er sortert etter farge og form og lagt ut i et større system som danner formen av et “paradis”.  Et arbeid med utallige referanser til oss som ser. På grunn av at gjenstandene ofte er masseproduserte, er det leker, nips og dingser som både du og jeg har eller en gang har hatt. Vårt felles magasin av ting og tang. For fine til å kaste? For ubrukelige til å bruke. Vi møter vår egen historie fortalt gjennom det vi en gang har eiet og sett verdien av.

Mona Nordaas sin installasjon “Hoppe Paradis” i forgrunnen. Sten Are Sandbeck sin “Drivved” i bakgrunnen.

Detalje fra Mona Nordaas sin installasjon “Hoppe Paradis”

Dette er ikke en båt

Sten Are Sandbeck sine skulpturer “Drivved” av tre, maling og lerret er overraskende tilpass i interiøret anno 1978. De seiler rundt på et hav av linoleum og strutter med vant og seil. “Drivved” kontarsterer ikke fortiden, men er direkte kontakt med den, og med et formspråk som skreddersydd til åpningsdagen i 1978 der det sikkert ble servert små kanapeer med grønn oliven. I en kort tekst som er å få som vedlegg til utstillingen kommer det frem ett og annet om samtidigheten i “Drivved”: …”Kunstnerens atelier er en øde øy der alskens materialer reker i land. ….Betrakteren betrakter det ilanddrevne”… I gallerirommet seiler så kunsten rundt. Med den entydige referansen til kunstens vesen blir arbeidene liggende på overflaten, og jeg lurer på om kunstneren egentlig tror like mye som meg at galleriet er et hav?

Sten Are Sandbeck sine skulpturer “Drivved”

1:1

I tillegg til flere innholdsrike arbeid under Vestlandsutstillingen, avdeling Haugesund, vil jeg nevne galleriets faste samling som også er verdt et besøk. Med Haugesund Billedgalleris beliggenhet i Byparken, kan det minne om en skalamodell av kunstmuseet Louisiana utenfor København, for de som har vært der. Med skulpturpark og arkitektur fra flere perioder som står skulder ved skulder. Et sted for kunst man godt kan tilbringe noen timer. Fordelen er at det er mye raskere og billigere å ta Kystbussen til Haugesund! I hvertfall hvis du som jeg allerede befinner deg i vest.

Helene Selvåg sitt videoverk fra 1993 “Heaven is another place”

Kari Kalstø Storø “Si det til veggen”. Et tekstarbeid med flyttbare bokstaver .

André Tribbensee dokumentasjon eller digitale presentasjon av et arbeid som har foregått siden 2006: “The Tea Ceremony Project”

følg prosjektet på www.world-wide-tea.blogspot.com

André Tribbensee “The Tea Ceremony Project”

Gjertrud Steinsvåg sine perlebilder med motiver fra samtidskunsten,” Attempts to make you breathless”

Gjertrud Steinsvåg ,” Attempts to make you breathless” til venstre. Den faste samlingen i galleriet skimtes i bakgrunnen.

Les mer om utstillingen og Haugesund Billedgalleri her

Kystbussen – med plassgaranti, finner du her

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Galleri Bergslien 06.05.-13.06. 2010

Jeg har problemer med å skrive en rapport fra Vestlandsutstillingen avdeling Eidfjord. Det var noe forlatt og feil over den, noe som hadde med stedet, gallerilokalet og arbeidene som var satt sammen der å gjøre. Jeg håpet at dette endelig ville være stedet der en liten plass på Vestlandet huset en sær opplevelse av samtidskunst, og noen dager etter at jeg var på besøk tok ett av de enorme, gjennomreisende cruiseskipene som hadde stått til kai der fyr. Og kanskje denne merkeligheten er noe symptomatisk for Vestlandsutstillingen generelt iår, at sammenhengene den omgir seg med og i,  på en eller annen må måte korny. Hvordan skal disse regionale utstillingene klare å fungere? Det hele blir enda mer tydelig når galleriet fungerer med åpningstider for cruiseskip anløp…

Dyrenes Herre/ Ruler of Beasts av Tom S. Kosmo

Og felles for de tre utstillerne på Galeri Bergslien var en gjennomgående bruk av dyr i verkene. Tom S. Kosmo skilte seg til en viss grad ut med sine forseggjorte og innrammede trykk. En omrokkering av hierarkiet mellom mennesker og dyr preger tematikken i arbeidene hans. Symbolikken som han bruker skaper en form for imaginær narrativitet som jeg mener kan være en styrke hos han. I tillegg til å være en dyktig grafiker, bruker han rammen som et bærende element sammen med trykkene. Overdådig “utskjærte” og tunge i uttrykket, blir det mye detaljer å få med seg.

Verdensborger 2009 av Britt Sorte

En geitekilling betrakter seg selv i et gullforgylt speil.

Hero av Magnhild Opdøl

Også Magnhild Opdøl tar i bruk et utstoppet dyr, nærmere bestemt en hvit mus. Den rir på en steilende hest av bronse eller messing. Den heter “Hero”. Sett det sammen med de andre verkene hun stiller ut i lokalet, begynner jeg å gjette meg til hva for slags mening dette skal gi… på endeveggen i galleriet, har hun laget et stort, tegneserie-aktig veggmaleri med en skikkelse som minner om Disney sin representasjon av Snøhvit, som holder noe som kan likne en sol i hendene. Stilliserte fly herjer omkring på himmelen. To dyreaktige figurer slåss, alt i denne tegneserie-aktige stilen. En kobling mellom artikulasjoner av krig og fred, liv og død, uten at det går særlig dypere.

Oversiktsbilde

Tekst :Julie Lillelien Porter

Foto: Vilde Andrea Brun og Julie Lillelien Porter

Jeg har tatt meg den frihet å bruke den ene tittelen til Lisa Him-Jensens arbeider, i forbindelse med denne artikkelen om Vestlandsutstillingen på Kube i Ålesund. Skulle jeg ha hatt et slags overkompensert og lett selv-ironisk mantra for den dagen jeg oppholdt meg der, så passer den perfekt. Dagen begynte nemlig med at hard-disken på computeren min ble ødelagt, midt i et påbegynt skriv om denne uelegante turen min til Jugendbyen. “Admit you feel calm….”

Det var lyspunkter. Kube, det fem år gamle kunstsenteret, som egentlig har vært en bank, var imponerende. Tre store, lyse, åpne etasjer med samtidskunst. Litt synd at Vestlandsutstillingen hadde blitt satt i den labyrintiske kjelleren, men når jeg tenker etter, så var det kanskje en mening med det. De mange små rommene. Noen som tidligere har fungert som safer og andre oppholdsrom for penger og gull gir egentlig en meningsfull assosiasjon til nettopp samtiden… Samtiden som er det overbærende temaet for årets Vestlandsutstilling, og hvor det står i skrivet til kuratorene står at vi gjennom årets Vestlandsutstilling kan finne bruddstykker av det som opptar oss nå.

Lisa Him-Jensens tre malerier er vel et prakteksempel på en manifestasjon av samtiden, hvis det i det hele tatt har noen hensikt å finne et prakteksempel på det. Det dystre, dystopisk-atmosfæriske i hennes bilder er en gjenkjenbar virkelighet i forhold til en idé om samtid. The grid, det fengsels- og bur-aktige i komposisjonene gir en apokalyptisk følelse av forlatthet, og det er her titlene blir så geniale– “Admit you feel calm”, “You cannot win you cannot break even you´ll always lose”, og “Based on my exposure to the damned universe”.

Lisa Him-Jensen, “Admit you feel calm”, “You cannot win you cannot break even you´ll always lose”, “Based on my exposure to the damned universe”

Utstillingen på Kube er sammensatt av kun kvinnelige kunstnere i år. Om dette er en tilfeldighet, eller om det er en indikasjon på samtiden og hva/hvordan ting opptar oss, så er det uansett et interessant symptom. I mine håndskrevne notater ser jeg påfallende mange stikkord som: natur og/eller kontroll over natur, vekst, kaos og orden, fruktbarhet, mor og barn-symbiose, og sammenhengen mellom menneskets nærvær og/eller fravær. Heftige saker og tematikker.

Da er det i tillegg interessant at utstillingen domineres av det firkantede formatet (sammen med arkitekturen og selve navnet på institusjonen), og at kunsten har mange sammenlignbare tråder. Det finnes to skulpturelle innslag i utstillingen; Magnhild Øen Nordahls Vertikal organisering av horisontaler og Guro Gomos Hysteria. Førstnevnte preges av et lineært og formalt språk, sistnevnte er blitt satt alene i et eget rom (som lager en sammenheng med noen av de andre bunkersaktige rommene i den tidligere banken, som viser imponerende samlinger av nasjonalromantiske malerier).

Guro Gomo, Hysteria

Hysteria er en ironisk og kitchy installasjon hvor elg i solnedgang-estetikken brukes for alt den er verdt. Her projiseres en loop av soloppganger, fullmåner, torden og lyn, piperøyk, rød himmel og rennende bekker i sin endeløse gang.  Utstillingen er ellers en saklig affære. Kurateringen er proff og ordentlig, det eksisterer en ikke-forstyrrende og ryddig sammenheng mellom de forskjellige kunstnerenes arbeider-  ikke noe spesielt utfordrende men likevel med den nødvendige omtanken tilstede.

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight

Skal jeg konkludere med en setning om det som er karakteristisk med samtiden vår, forresten, jeg mener utstillingen her, må jeg komme inn på noe jeg mener er maktkampen mellom den feminine natur-mystisismen og det maskuline og lineære i kulturen (og naturen, på en måte?). Men er det samtiden, eller den samme tiden som alltid, som er den egentlige tematikken?

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight, Flow og Yes, but no

Anne Berntsen, Jeg forholder meg til hagen 2

Utstillerne på Vestlandsutstillingen, Kube, Ålesund, er Anne Berntsen, Marit Victoria Wulff Andreassen, Eva Ljosvoll, Lisa Him-Jensen, Magnhild Øen Nordahl, Kari Kalstø Storø og Guro Gomo. Utstillingen står til den 24.mai 2010.

Mens vi kjørte fra Bergen til Førde på svingete veier mellom fjell og fjord, med sol og sprettende løv, begynte jeg spontant å synge: Å, Vestland, Vestland, når eg ser deg slik, med fagre fjell, og fjord og trange viiiik… Nok en gang tenkte jeg på hvor genialt det er å reise rundt på Vestlandet, som en del av Vestlandsutstillingen.

Dessverre varte ikke begeistringen særlig lenge. Førdehuset fremstod klumpete, upraktisk og med dårlig inneklima, et slags folkelig kulturbygg med svømmehall, kino, kantine, galleri og idrettsbaner, og altså; en festsal hvor en liten bit av Vestlandsutstillingen skulle befinne seg. Døren var låst, og på plakaten som fremdeles hang der, stod det at utstillingen var ferdig den 30.april, to dager før min ankomst.

Jeg følte meg nærmest som en innbruddstyv der jeg entret Vestlandsutstillingen i Førde etter at en behjelpelig vaktmester hadde låst opp. Det var beklagelig nok ikke et lystelig syn som møtte meg; et dårlig opplyst gymsallignende lokale, hvor flere av pærene var gått, og hvor restene etter vernissasjen stod stuet bort i en krok sammen med noen stabler med stoler og bord. Konteksten kunne nesten ikke ha vært verre for de 6 kunstnerne som var representert med verk i denne delen av utstillingen. En murrende fornemmelse av at utstillingen aldri hadde hatt et publikum begynte å plage meg. Hvorfor skulle utstillingen taes ned to uker før tiden? Det er vilkår som dette som kan få en hardbarket kunststudent til å angre på yrkesvalg og drømme om en jobb der man i alle fall blir behandlet som en profesjonell yrkesutøver.

Kunstverkene hadde uten tvil sett helt annerledes ut i et mer egnet lokale. Dessverre klarte jeg verken å spore temaet for Vestlandsutstillingen, samtid, eller andre tankevekkende impulser som kunne overdøve de begredelige omgivelsene. Skulpturene var avgjort utstillingens høydepunkt; formsterke og visuelt fengende verk av henholdsvis Frank Åsnes og Marit E. Kloving. Bildene som følger får tale for seg. Jeg vil imidlertid understreke min dypeste medfølelse til alle kunstnerne for slett behandling. Jeg skjønner, at det å spre Vestlandsutstillingen utover i provinsen definitivt har flere slagsider; faren for verken å bli sett eller tatt seriøst.

Skulpturer av Frank Åsnes, videoprojeksjon av Janni Kristoffersen, og Kari Storøs bilde “Si det til veggen” i bakgrunnen

“Fargetårn” av Frank Åsnes

Skulptur i glass av Frank Åsnes

“Hvit bygning med kuppel” av Frank Åsnes

“211″ av Marit E. Kloving

Detalj fra “211″ av Marit E. Kloving

Utdrag fra “The drop/NO 1.” av JanniKristoffersen (teging)

Detalj fra “The drop/NO 1.” av JanniKristoffersen (animasjon)

Detalj fra en av Gro Skjeldals collager

Collager av Gro Skjeldal

“Si det til veggen” av Kari Storø

Oversiktsbilde

Foto: Vilde Andrea Brun

Verket som på den mest slående måten kommenterer samtiden, temaet for Vestlandsutstillingen 2010, er «Linedance» (et videoverk) av Ann Kristin Bergesen. Arbeidet sitter fast i posten i Tyskland på grunn av asken som beveger seg i luftrommene over og mellom byene i Europa. Jeg blir oppmerksom på hvor fragmentert livene våre er, vi som lever i en tid der alt kan omskrives til pixler, som kan flyttes på, manipuleres, eller erstattes av annen informasjon. Vestlandsutstillingen, som i år har beveget seg ut til Vestlandet, geografisk plassert seg ute blant folk, mange steder på samme tid, hva handler den om? Hva er det kunstnerne på Vestlandet arbeider med for tiden? Og, bor de på Vestlandet? Tydeligvis ikke Ann Kristin Bergesen, selv om hun må føle tilhørighet til dette landskapet, ettersom hun har søkt på, og blitt valgt ut til å representere det; den Vestlandske kunstscenen.

Jeg synes denne kuratoriske gesten; å spre kunsten utover, slik at den som vil oppleve Vestlandsutstillingen i år, uvergelig også må oppleve store deler av Vestlandet, er en vakker og virkningsfull gest. Det er i alle fall ikke så ofte jeg tar turen langs den snirklete riksvei 7 ut til Øystese og Kabuso, selv om jeg nå, etter å ha vært der, skjønner at det er en fantastisk tur, som jeg kommer til å gjenta med glede. Kabuso er et flott senter for samtidskunst. Spenstig arkitektur i en vakker dalside ned mot fjorden. Det gamle kapellignende atelieret til Ingebrigt Vik som ligger rett ved siden av, og skulpturene som omkranser det, gjør at Kabuso kan beskrives som et utstillingslokale med sjel.

Kunstverkene er sirlig montert, jeg får en sterk fornemmelse av det er et ordensmenneske som er hjernen bak utformingen av utstillingen. Men så er det da også kun kvadratiske verk som pryder veggene på Kabuso; malerier, fotografier, tegninger, grafikk, video, og en skulptur utendørs, også den firkantet. Med det er ett unntak, Åse Kvalbein sine keramiske skulpturer i steingodsleire, som også er montert på veggen.

Åse Kvalbeins “Avtegninger 1″ på vegg. Olaf Knarviks fotografier, “Shades of grey” ses i bakgrunnen.

Formene er vage avtegninger av et foster eller et spedbarn? Jeg assosierer dem med livet som blir til, oppstår i mors mage, og vokser. Skjørheten i uttrykket forsterkes av egenskapene til materialet. Det enkle visuelle uttrykket skaper et utvidet felt betrakteren kan bevege seg inn i. De store fotografiene til Olaf Knarvik, «Shades of gray» (110×170 cm), har noe av den samme stille poesien i seg som den Kvalbeins skulpturelle former åpner for. Motivet er vage silhuetter av mennesker i tåke. I to av motivene er det vanskelig å spore noen konkrete skikkelser, alt er tåke, eller er det det? Jeg blir stående og lete; er det noe menneskelig her? I denne grøten er nesten alt visket ut. Tilstanden jeg opplever og kjenner meg igjen i befinner seg på randen av det som er mulig å skjelne, på veg inn i, eller ut av, ursuppen, der alt blandes; partikler så små at det er umulig å forestille seg. Det eneste som forstyrrer meg er monteringen; med tegnestifter. Kunstneren har valgt å ikke klippe bort den hvite margen printeren lager, og dette svekker slagkraften i verkene. Det er ikke sikkert bildene hadde blitt hevet av en ramme. Men av mer omtanke i presentasjonsformen.

Det er Vidar Skeie, leder for kulturorganisasjonen Hardangerlokk, som har fått æren av å åpne Vestlandsutstillingen på Kabuso. En litt merkelig tale, som får meg til å stusse. Skeie nevner hvordan samtidskunsten har blitt utpekt til å være Norges (fremtidige?) merkevare. Og i så fall at det gjenstår å se om kulturminister Huitfeldt følger opp denne visjonen. Det jeg stusser på er en litt udefinerbar fornemmelse av at Kabuso og Skeie som representanter for den vestlandske kunsten ikke ser ut til å ha noe imot denne instrumentaliseringen av fagfeltet. Er det virkelig entydig positivt hvis staten og næringslivet pumper masse penger inn i kunstlivet for å promotere det som en merkevare i internasjonal sammenheng? Her står jeg og føler på det dypt eksistensielle i Kvalbein og Knarvik sine arbeider. Mens det det egentlig handler om er å promotere Vestlandet? Som utøvende billedkunstner bekymrer jeg meg over at arbeidene vi gjør kan fungere nærmest som et lokomotiv for en nasjonalkapitalistisk visjon. Kunstens intensjon, slik jeg ser det, må ikke først og fremst være å konkurrere om å levere det hippeste av det hippe, eller å være en merkevare. Kunst må evne å berøre, og å stille grunnleggende spørsmål ved det sosiale individet, og ved samfunnsstrukturene. Slik jeg forstår det er det da kunsten begynner å virke. Vestlandet eller ikke.

Magnar Moen “Uten tittel”, kulltegninger.

Magnar Moen, kulltegning

Fra Elisabeth Færøy Lunds videoarbeid, “Let´s Dance again- and again- and again”

Fra Rita Marhaugs “Liv og død når du er 42″. Print med tegning og maling.

Utdrag av Line Anda Dalmars “Perfeksjon”. Foto.

Tekst: Vilde Andrea Brun, foto: Anne Marthe Dyvi.