Vestlandsutstillingen 2010
Suldal kunstlag (Suldal Kunsthall, meieriet og Kulturhuset i Suldal),
Sand, 28. mai-13. juni

I sentrum av Sand, i gata Gata, ligger for anledningen Suldal Kunsthall. Når jeg kommer til tettstedet er det Ryfylkedagene, folk overalt, det hele skal rundes av med et slags løp med badeender nedover elva. Det er noe med Suldal.

Den midlertidige kunsthallen har inntatt et lokale som tidligere huset en klesbutikk, et enkelt rom, egentlig perfekt i størrelse. Det er Gunhild Moe, kunstner, kurator og tilbakeflyttet til hjemtraktene, som søkte om å få Vestlandsutstillingen til Suldal, og slik ble hun prosjektleder for utstillingen på denne utposten. Noen flytter ut og andre kommer til, og denne migrasjonen har blitt sentral for utstillingen. Det mest omfattende enkeltarbeidet her er ikke i kunsthallen, men noen meter unna, i det nå nedlagte Ryfylkemeieriet, en diger kloss midt i det lille tettstedet. Med den plasseringen er er det åpenbart hvor viktig dette produksjonsstedet har vært, det er så tydelig at tidene er forandret, og det skal ikke mye tankevirksomhet til å skjønne at dette må være litt betent. Den opprinnelig tyske kunstneren Sabine Popp som nå holder til på Finse (det er faktisk ikke så mye mer ekstremt enn Suldal, målt i avstand til sivilisasjonen) har tatt for seg meieriets laboratorium, et lite rom på gateplan hvor alt av utstyr og remedier fortsatt står som det ble forlatt ved nedleggelsen i 2008. Det som slår imot meg når jeg åpner døra er en voldsom lukt, emmen og søt og kvelende og jeg brekker meg og må puste med munnen for å holde det ut.
Det er bare melk.

Popps laboratorievirksomhet er av en annen art enn den som har vært utført her tidligere, skjønt hovedingrediensen er den samme. Hun har dekket ganske nøyaktig halvparten av rommet med en maling basert på melk fra distriktet, kokekar og ringpermer, hver lille pipette, og alt er omhyggelig dekket av hvitt stoff. Tilslørt og og også synliggjort, naturligvis, det er jo en måte å opphøye disse tilforlatelige objektene på, gi dem en (siste) omsorg. Det er også noe barnlig nysgjerrig ved det å fordreie et materiale slik: Ingen er er hjemme, nå kan vi gripe sjansen. Smøre melken utover bordet for å kjenne hvordan den er. Det er noe som ligner spontanitet i denne nennsomme bearbeidelsen av rommet.
Etter en stund der inne får lukten overbevist kroppen om at den er harmløs, det er en gradvis tilvenning.

Oppe i kunsthallen står Sabine Popp og Gunhild Moe bak et enkelt grep som knytter lokalene sammen. Her vises videoopptak fra meieriet fra rundt 1990 på en tv-skjerm. Særlig én av videoene er verd å oppleve: Dokumentasjonen av en diger tank som blir heist inn gjennom en åpning i veggen og plassert i rommet. Det er en enkel og vakker og nydelig filmet prosess. Når jeg tenker på det i etterkant er det denne som står som det viktigste her i lokalet, faktisk skulle jeg likt å se den som en projeksjon over en hel vegg – noe som kunne gjenspeile den monumentaliteten maskinen faktisk har. Det er en tydelig nostalgi i dette, men det blir ikke trykkende, det er bare rett på sak. Den nøkterne oppstemtheten i maskinen som heises inn gjennom veggen på meieriet igjen og igjen og igjen.
            Jeg vil avslutte uten å gå nærmere inn på de øvrige arbeidene i kunsthallen. I akkurat denne sammenhengen fremstår de som løsrevede og litt overflødige. Utvalget av arbeider til kunsthallen er rett og slett ikke foretatt med tilstrekkelig hensyn til presisjonen og sammenhengene i det overordnede prosjektet. VU-prosjektet i Suldal er båret av dynamikken mellom ut- og innflyttingene, alt som kan oppstå i dette spennet.

Tekst og foto: Anngjerd Rustand

Vestlandsutstillingen 2010
Stavanger Kunstforening 27. mai-20. juni

Av en eller annen grunn – jeg kommer senere frem til at fenomenet skyldes en alge som på grunn av størrelsen reflekterer et visst fargespekter – er alt saltvann sør for grensen til Rogaland for anledningen farget turkis. Hvis jeg myser kan jeg late som jeg er et annet sted, på et sydligere hav, og det føles helt riktig å starte dagen sånn, slumrende inntil vinduet på hurtigbåten. Jeg har en følelse av at denne utstillingen er laget for oss. Vi fire er jo faktisk de eneste som får reist rundt og sett de forskjellige delene av Vestlandsutstillingen, alle får sett ca. tre av de sju utstillingene, vi overlapper litt (jeg: Øystese, Stavanger, Suldal). Det gir jo oss et helt annet bilde av det hele enn hva resten av VU-publikummet får, et overblikk. Jeg kan ikke forestille meg at noen andre har tatt runden.
Det finnes enkelte sammenhenger og forbindelser innad i og mellom utstillingene, men ikke veldig mange flere enn hva man finner på en gjennomsnittlig avgangsutstilling. Den avgjørende forskjellen i så måte er at her har kuratorene kunnet dele de innsendte og utvalgte arbeidene inn i sju grupper. Og det som oppstår i slike møter – mellom arbeider som ikke var tenkt sammen, men som gjennom en kombinasjon av tilfeldigheter og utvelgelse havner på samme sted, kan være ganske fint. I Øystese var det lett å få tak på fellesnevneren: portretter, menneskeskildringer, veldig konkrete forbindelser. Jeg liker sjelden konkrete forbindelser, konkrete forbindelser fungerer gjerne selvforsterkende. De er så tilgjengelige og lettfattelige at de tar over og skygger for det som måtte finnes mer subtile eller abstrakte sammenhenger. I Stavanger Kunstforening er det annerledes. Det er et slags møtested for abstrakt kommunikasjon. Ikke minst i den store salen. Milde og vevre tegn, språkfragmenter og gjentatte stavelser. Marthe Aune Eriksens landskapsfotografier, Trudi Jaegers luftige akvareller og Hilde Skjeggestads gjentatte bearbeidelser av lerret-som-hud leder på en måte opp til Cato Lølands oppklarende skilt i innerste hjørne:

Det sier: rosa, orange og grønt. Stopp og gå, eventuelt, litt fordreid, og slett ikke til meg. De sier det til galleriveggen, og jeg oppfatter tegnene gjennom refleksjonen i det hvite. Hvordan kan det sies mer uttalt at det dreier seg om en slags tilsiktet unndragelse av informasjon? At alt her i rommet kanskje gjør det? Flagget utenfor kunstforeningen, kommer jeg til å tenke på. Det var heist, men det var helt vindstille den dagen, flagget hang urørlig ned. Det kunne vært et palestinsk flagg. Det var noe grønt og noe rødt og noe hvitt i det, og mer så jeg ikke siden det hang helt slapt. Jeg spurte dem ikke om det. Jeg tror jeg fikk en følelse av at det enten selvfølgelig var et palestinsk flagg og at det ikke var noen grunn til å spørre, eller at det nesten like selvfølgelig ikke var det, at det var kunstforeningens logo eller kommunevåpenet eller hvem vet. Jeg sto og stirret på flagget i kanskje fem minutter, ikke et blaff av vind.

Kanskje er det Svein Møxvolds Negotiation som best summerer opp all den innadvendte kommunikasjonen. Dette videoarbeidet er i alle fall det som taler med størst vilje og overbevisning. På to motstående vegger i det mørke rommet vises videoprojeksjoner, tre menn på hver side, tre svarte og tre hvite – dresskledde, og med hjelmer på hodet (hva slags hjelm? Ikke umiddelbart gjenkjennelig. Er de spesiallagde for dette formålet?). De venter, avventer, og så bøyer de tre mennene hodene og dunker dem i bordflaten helt på likt, flere ganger etter hverandre, løfter overkroppene og blir sittende uanfektet. De på andre siden gjør det samme, omtrent, og så er det igang, de vekselvis kakker i bordet og stirrer ut i lufta. Oftest har hele gruppene synkroniserte bevegelser (tidsintervaller og antall dunk varierer), noen ganger er det bare én av dem som dunker. Men beveger de to gruppene seg samtidig: Det er hele tiden en veksling. De åtte minutter lange filmene er synkronisert og går i loop, altså er det akkurat den samme rytmen og utvekslingen som gjentas i det uendelige, det er ingen begynnelse eller slutt. Det er så enkelt, det er så tydelige tegn men samtidig en så sluttet utveksling, at forsøkene på å tyde gestene glir over i et forsøk på oppfatte dunkingens struktur: hvordan kommuniserer gruppene innad? Hvordan synkroniserer de bevegelsene? Er det noen som forteller dem hva de skal gjøre, som kontrollerer dem, eller oppstår det en samstemthet de tre imellom?

Fra tegnenes og samtalenes kretsing rundt seg selv flyter det over i en biologisk-romantisk fabulering i de gjenværende rommene. Carl Martin Hansens installasjon av blå ståltråder (jeg tror det er sånne sprengtråder som vi pleide å leke med) trenger inn i veggene, eller kanskje går det andre veien: De pipler frem, egentlig skjuler veggene enorme kveiler av blå tråd. Det ligner en slags spredt kroppshår, eller noe ukjent undersjøisk. Nå har jeg jo akkurat lest at det finnes en god del forskjellige alger.

Siv Bugge Vatnes collager henter frem en ukjent poesi fra all verdens tegneserier: landskapet og bakgrunnen der hvor det ellers alltid er fokus på handling og bevegelse. Biter av hav og skyer og trær settes sammen til øde og labyrintiske landskaper. Hun har fått et helt rom til bildene, og det er godt å se så mye plass i en gruppeutstilling, men det er ikke noen tvil om at det er de større bildene (ikke minst The Broken Sea, men også Creaking Trees, Groaning og Flokete tre/Tangled Tree) som er virkelig effektfulle. Her kommer den fullkomment frem, kontrasten mellom tegneseriens inneklemthet og denne nye sammensetningens overraskende utstrekning.