System for bar bygget på tillit, Entrée 20.01.2012.

Flere enn meg som har lagt merke til de svenske impulsene i Bergen for tiden? Svenskene har jo lenge vært kulere enn oss nordmenn, først ute med med spisse skinnsko og coola frisyrer. Men av en eller annen grunn har mange av dem viklet seg inn i det Bergenske kunstmiljøet, og utgjør en ikke ubetydelig del av det. Noen bare for et kort besøk før de plutselig sitter på Flybussen igjen, andre reiser aldri. Fanget mellom dom sju fjäll.

Gruppe 11 med utstiling på Bergen Kjøtt 20.januar 2012, har slike herlige svenske innslag, og gruppen er så samstemt utad at de fremstår som representanter for den nye Norden, der Sverige og Norge igjen er en nasjon. Svorge. Høres ganske kult ut med engelsk uttale, litt som en superhelt.

Gruppe 11 er noe av det mest sjarmerende som er i oppstått i Bergen på lenge. En happy bunch med utspring i seksjon for fotografi på Kunsthøgskolen i Bergen.

////  Gruppe 11 på Bergen Kjøtt  ////

Deler av Gruppe 11 i samtale på åpningen av Følgene. Verket, Non-fiction 2, av Carl-Oscar Linné ses i bakgrunnen.

Publikum på Følgene, til venstre sees Hedvig Biong med sin performance inne i sin installasjon, Dritt og pynt.

Foto av Ellen Henriette Suhrke sin video, Selvvalgt Portrett (Kenichi), 2011.

En del av Gruppe 11 sin sjarme – en utstilling som ikke står ferdig før et kvarter etter åpningen, og mange kokker som bidrar. Jeg tror vi ser monteringen av Eivind Egeland sitt Godeset, inkjet print.

Publikum ser performance fra galleriet/baren.

Gruppe 11 lanserte også magasinet, Følgene, som kan kjøpes for henholdsvis 30 NOK, eller 35 SEK. Magasinet ble til ved hjelp av et kjedebrevkonsept; en kunstner sender sitt bidrag til en annen, som responderer på det med å lage et bidrag osv.

Gruppe 11 er:

Elias Björn, Hedvig Biong, Eivind Egeland, Audar Kantun, Carl-Oskar Linné, Marius Moldvær, Arne Pedersen,

Marthe Elise Stramrud , Ellen Henriette Suhrke

////  Anna Lundh på Entrée  ////

På Entrée viser Anna Lundh utstillingen, Grey Zone, en utforskning av menneskenes relasjon til tid. Bildene er fra hennes lecture peformance som ga oss et innblikk i hennes forskningsprosjekt, The Year is a Python that swallowed an Elephant. Anna Lundh er en svensk kunstner basert i Stockholm og New York.

Utgangspunktet for mye. Dot/prick.

Anna Lundh i performance.

Visualisering av hvordan vi mennesker tenker om tid. Tegning fra hennes innsamlingsarbeid.

Om Gruppe 11 og  Anna Lundh sin hjemmeside. Om utstillingen på Entrée

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Med arbeider av  Frøydis Lindén, Inger Wold Lund, Tore Reisch og Anngjerd Rustand. Utstillingen er kuratert av Eva Rem Hansen. Mer om utstillingen her.

Foto: Anne Marthe Dyvi

——————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

J: Utgangspunktet for å lage utstillingen kommer veldig tydelig og konkret fram gjennom tittelen, Skulptur Bergen– fortell.

M: Jeg hadde lyst til å lage en skulpturutstilling av flere grunner, og én var rommet her på Bergen Kjøtt. Det lokalet her er jo utrolig stort og har en veldig egenartet arkitektur, med mange forskjellige volum og irregulariteter. Det funker ikke så bra for veggarbeider p.g.a muren, men rommet passer bra til lage skulptur i, og har helt andre kvaliteter enn en tradisjonell hvit kube. I tillegg synes jeg at skulptur kan fortjene litt fornyet oppmerksomhet i Bergen, da. Så synes jeg det var gøy å ta en sånn tittel, det høres jo ut som noe veldig offisielt noe, organisert av en inistitusjon som har eksistert i årevis.

J: Det er interessante er jo nettopp kombinasjonen av rommet her, som er veldig dramatisk, og det som har blitt til av skulpturer her inne. Som en helhet har jo utstillingen blitt særdeles homogen. Noen av kunstnerne har vært her før selvfølgelig, men andre ikke. Kan du snakke litt om hvordan  prosessen i forhold til å gå i gang med utstillingen ble til?

M: Det var meg, Kent (Fonn Skåre) og Bjørn (Mortensen) som diskuterte dette, hvem vi kunne invitere til å bli med, så det begynte med en samtale mellom oss egentlig. Når vi sendte ut invitasjoner, ba vi folk om å jobbe med skulptur innenfor deres egen definisjon av hva skulptur kunne være, så det lå ikke noe ønske om at utsillingen skulle ta noen konkret form. Mange av kunstnerne har jo vært her før og vet at det er et stort rom, så dét er nok noe som har stimulert folk til å jobbe i stor skala når de har hatt sjansen.

Kent Foss Skåre, Rasjonell Rotasjon

J: Det er en ganske stor følelse av forening mellom alle skulpturene, materialer som går igjen og det at en arkitektonisk eller strukturell (anti) idé eller metode går igjen i arbeidene.

M: Ja, det var en overraskelse for meg, noe jeg synes var spennende å oppdage. Niklaus Wenger, f.eks, kom med den serien med skulpturer der han har en kubekonstruksjon, noe som var liknende det som Bjørn snakket om. Når vi hadde et møte med kunstnerne var det ikke sånn at jeg bestemte hvor alle verkene skulle stå, vi hadde et møte sammen der vi diskuterte og ble enige– og det var da gikk det opp for meg at det kom til å være en del ting som ville ha masse av det samme språket. Så det var en overraskelse, men det er klart at det har noe med kunstnerne vi inviterte, og hvordan hvordan de forholdt seg til rommet. Alle verkene er nye verk til utstillingen her, så stedet har nok påvirket produksjonen.

J: Ja, det er en del bygningsverk-aktig og grid-aktig-liknende strukturer som går igjen i mange av skulpturene, og det er jo interessant, for det kan jo også handle om en slags skulpturell trend?

M: Ja, jeg tror kanskje det er noe med det. Særlig med materialet, all mdfén, det er jo f.eks. en veldig tydelig trend, tenker jeg da. Men det trenger man ikke å gå her for å oppdage, det blir bare veldig tydelig nå man setter det sammen og kaller det for en skulpturutstilling. En annen påfallende ting med å lage en sånn type utstilling, er undersøkelsen av nettopp de tingene, ikke sant, hva er det som ser ut som en trend, og hvordan er det folk tolker den ideen om å lage en skulptur, noe som var helt åpent. Så det var veldig gøy å se hvordan kunstnerne har grepet an ideen. F. eks. Anja Ulset har jeg ikke sett noen skulpturelle arbeider av før, bortsett fra arbeidet med boka hennes Bergen Art Guide, som viser masse skulpturer, ikke sant.

J: Utstillingen heter som sagt Skulptur Bergen, og som du sa tidligere ønsker du at skulptur skal få en fornyet oppmerksomhet i byen?

M: Ja, det er mye nytt som skjer med skulptur f.eks i Oslo, de har Skulpturbiennalen, Skulpturarena öst, utstillingen Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion ifjor, altså en del storskala prosjekter som jeg synes vi godt kan sette fokus på her i byen. Utendørs også, i byrommet… det er ikke så ofte man ser en ny samtidsskulptur i byen, for å si det sånn. Så jeg tenker at det finnes et stort potensiale i å gå den retningen der, da.

J: Har du lyst til å gjøre dette om igjen, er det mulighet for en fortsettelse? Er Skulptur Bergen en manifestajon av en ny tradisjon her i byen?

M: Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å gjøre det om igjen, men jeg tenker egentlig at det kanskje er best å sette all energien inn i det én gang. Jeg kommer til å fortsette å lage en skulptur, og kunne gjerne gjort det en gang til, men det er ikke derfor jeg gjør det, for å starte en årlig greie. Det jeg kan si noe om i forhold til det samlende i utstillingen, som er skulpturmediet, er at vi har ikke har noe overordna tema vi knytter oss til utover det, og det synes jeg er fint, at alle enkeltprosjektene kan komme fram og være seg selv på en ærlig måte, utenat de skal sees gjennom et filter som er presentertert fra en kurator.

J: Du tenker at det kuratoriske grepet har ikke vært tilstede bortsett fra at du har hatt en idé, og invitert til en utstilling. Det er det som er ganske morsomt her, for utstillingen virker jo ganske gjennomkuratert, og du kunne altså gjort en kurator skikkelig envious med det som har blitt til her…

M: Hehe, jeg ville legge best mulig tilrette for at kunstnerne kunne vise sine verk på den best mulige måten, ikke sant. Jeg har prøvd å organisere det sånn som jeg selv skulle ønske å ha deltatt på en utstilling, hvor egenkonseptet til verkene kan kommunisere tydeligst mulig.

Deltakende kunstnere: Anne Marthe Dyvi, Anja Ulset, Bjørn Mortensen, Ingrid Furre, Katla, Kent Fonn Skåre, Magnhild Øen Nordahl, Niklaus Wenger og Stein Rønning

Tekst/fotografi: Julie Lillelien Porter

The seminar was about the relations between curators and artists, arranged by Ytter in collaboration with ART IST KUKU NU UT, with the speakers:

Rael Artel (curator and art historian/Estonia), Neringa Cerniauskaite (art critic, curator, and editor / Lithuania), Marie Nerland (curator and artist /Norway), Anders Härm (curator, art critic and museum director/Estonia), Ali MacGilp (curator and editor/Great Britain), Ytter (artist group and online art magazine/Norway)

The 15th and 16th of September Ytter arranged two conversations between Ytter and Steffen Håndlykken (artist and curator, Institute for Color and 1857/ Norway) Helen Tammemäe (editor of MÛÛRILETH, Estonian paper for arts and culture), Roberto N. Peyre (artist and curator, Blot and the exhibition XISM in Stockholm/ Sweden).

Tartu/Estonia 16th of September – 13th of November 2011

The pictures are from the opening the 16th of September.

Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful, 1975

A young man in front of Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful, 1975

The Hero, 2001

The Onion, 1996

The Onion, 1996

Audience looking at catalogues about Marina Abramovíc works.

The opening moment was held on the square outside the Art Museum.

The Nordic Pavilion at ART IST KUKU NU UT

Ytter from Bergen have temporarily moved their office to Gallery Noorus, where they initiate The Nordic Pavilion with works by (amongst others) Jacqueline Forzelius, Haukur Már Helgason, a hangover-brunch and a pink parachute as the backdrop for a meeting between Nordic and Baltic artists and curators. Together with the organisers of ART IST KUKU NU UT, Rael Artel and Kaisa Eiche, Ytter will host two public talks and a seminar where the artistic role versus the role of the curator will be discussed, and where they wish to facilitate an exchange of experiences between their Nordic and Baltic guests. Everything takes place inside the Gallery Noorus in Tartu, Tallinn’s beautiful little sister. During the conversations we will talk about our experiences of self-organisation within the field of art and what happens when artistic and curatorial practice becomes more and more “professionalised”. In what way is our artistic integrity affected by power relations artists and curators in between? Is self-organisation in the field of art political art, or is it just an illustration of the method of organisation? 
Ytter has invited Marie Nerland, curator of the Volt (Bergen), Steffen Håndlykken, initiator of Institute for Color and curator of 1857 (Oslo), and Roberto Peyre, curator and initiator of the artist/curatorgroup Blot (Stockholm) as the Nordic representatives in these dialogues between the Nordic and Baltic countries.

Programme:

September 15, 2 pm: Conversational moment at Noorus Gallery organised by Ytter with Roberto Peyre and Kiwa.

September 15, 5 pm: Opening of the festival ART IST KUKU NU UT and the exhibition Art Must Be Beautiful. Selected Works by Marina Abramović (Amsterdam/New York) in Tartu Art Museum.

September 15,7 pm: Screening of Seven Easy Pieces at Athena cinema.

September 16, 2 pm: Conversational moment at Noorus Gallery organised by Ytter with Steffen Håndlykken, Kaisa Eiche and Helen Tammemäe.

September 16, 2011 at 5 pm: Opening of the Acts of Refusal, an international exhibition guest curated by Ellen Blumenstein & Kathrin Meyer (The Office, Berlin) in Tartu Art House.

September 16, 2011 at 7 pm: Opening of the collective project “Leaving Tartu” by Anna Hints, Eva Labotkin, Marja-Liisa Plats, Toomas Thetloff (Tartu/Tallinn), the winners of KUKU NUNNU production grant in Y Gallery.

September 17, 2011 at 12: Hang-over brunch cooked by Ytter (Bergen), and at 1 pm seminar on relations between curators and artists, organised by Ytter in collaboration with ART IST KUKU NU UT. Participants from Nordic and Baltic region.

PS: After official programme, each night spontanous parties will follow in different clubs and bars in Tartu!

Mer om ARTISTKUKUNUUT

Still fra ‘Ceci n’est pas une pipe’

Tommy Olsson er en mann, en kunstner, og en institusjon i seg selv. Som institusjon er han lokalisert på åpninger, barer og soverom, og i transit mellom disse. Han er min generasjon kunstnere, og kanskje spesielt de litt under meg i alder, sitt idol. Han er for denne generasjonen det Rolv Wesenlund er for besteforeldregenerasjonen, det Knut Borge er for vår foreldregenerasjon. Men både Rolv og Knut er sånne feel-good representanter. Og presentert for oss gjennom vår firkant ut til verden designet av NRK. Og den firkanten har frem til nå vært ganske blottet for voldsom sex. Jeg aner for eksempel ikke hvordan penisene til Rolv og Knut ser ut, men nå vet jeg litt om Tommys. Den spiller på en måte hovedrollen i utstillingen.

Og det er Tommy Olsson selv som presenterer Tommy Olsson, ved å være overalt, og ved å skrive brorparten av det lille som finnes av kunstkritikk i avisene våre.

Still fra ‘A site specific lecture on dignity’

Tommy Olsson er ingen feel-good representant som vi kjenner det, men videoverkene vist på Premiss er i aller høyeste grad feel-good verk. De skildrer det deilige med sex, lek og gaffateip. Egennytelsen. Denne private litt flaue greia som å se på seg selv, ta på seg selv og også dokumentere seg selv, som vår nye teknologi gjør mulig. På mange måter er speilet byttet ut med kameraet, når Tommy Olsson åpenbart nyter å bli sett, og ved å stille ut verkene, nyter at vi ser. Og det ga meg en feel-good opplevelse å se denne fornøyde mannen med, om jeg får lov til å si, et flott lem! Han deiger seg  i godstolen med pipen og erigert penis i ‘Ceci n’est pas une pipe’. Han deiger seg også rundt et et stort tomt lokale med pompen bar, og erigert penis i ‘A site specific lecture on dignity’. Denne redskapen har sikkert gitt ham mye glede gjennom et langt liv, og andre også for den del.

Ganske underlig at en penis tiltrakk seg min oppmerksomhet i så stor grad. Mitt følge på utstillingen mente det var penismisunnelse som lå under, men selv mener jeg at penis gir så mange positive assosiasjoner at den her heller sprer glede enn misunnelse.

Denne andre
I videoen ‘Exit wound #1′ er det en jente godt teipa sammen med gaffateip som han dytter, holder over ansiktet så hun ikke får puste og andre ubehageligheter. ‘I love cum ‘ står det på t-skjorten hennes. Dette høres jo veldig brutalt ut, men her er også gleden og nytelsen det jeg sanser ligger i bunn for dette parringsritualet. Det samme med videoen ‘Exit wound #2′, der en person ligger pakket i plast på en plastdekket seng, litt som et lik, men åpenbart alive and kicking. Her er alle parter med på moroa. Sex er lek.  Disse menneskene fråtser i sin egen interesse, frie fra ‘de fordømmende andre’. I denne sammenhengen; et lite scruffy galleri med et publikum av spesielt interesserte er ‘disse andre’ kanskje ikke så fordømmende. Oss andre vil vel bare klemme Tommy ennå mer til vårt bryst.

Hvorfor?
Hvorfor denne litt voldsomme dokumentasjonen av sex og lekevold vekker glede undrer meg litt. Ja, klokken var vel passert ett og jeg var synlig beruset da jeg så utstillingen. Men det handler om noe mer enn nedsløvete sanser. Tommy Olsson står bak en kunst som er rik på dobbelthet; den skildrer brutalitet som en kilde til frihet. Han opptrer usensurert på den måten at han ikke estetiserer sine videoarbeider ved lekkert lys, herlige bildeutsnitt og lignende, men ved å bruke home-video liknende home-videos i en kunstsammenheng visker ut skillet mellom privatliv og kunstnerskap. Ja, dette er home-videos, for Tommy Olssons kunst er ikke bare i gallerirommet, men uløselig bundet til resten av hans kunstrelaterte aktivitet. Aktivitet som han i tekstform har aktivisert som kunstrelatert; fyllesjuke, soving, flytting, sex osv, osv. Jeg har tidligere sett på Tommy Olsson som en selviscenesetter i et kunstfelt der det ‘å være noen’  har visse fordeler. Utstillingen og verkene hans har overbevist meg om at han er mye større enn mine fordommer. Og det store understrekes av denne rollen han har som skrivende kunstner. Ut av pennen hans har det i årevis strømmet en flod av opplevelser han har hatt med, rundt og i kunsten. Og de fleste av disse er blitt skrevet i konteksten; Tommy Olsson. Han har sauset de inn med seg selv.

Projeksjon av ‘Exit wound #1′ på Premiss

Tommy Olsson har skrevet på sin egen flermediale selvbiografi i årtier. Han er billedkunstens Knausgård.  Og Tommy Olsson er på samme måte som Knausgård og den danske kunstneren Claus Beck-Nielsen/Das Beckwerk som blant annet har erklært seg selv død med etterfølgende begravelse, et kunstprosjekt i seg selv.

Helt kort til sist, for å sitere de eneste fornuftige ordene som falt denne fredagsnatten i et av Bergens kunstrom, fra munnen til en forholdsvis ung forfatter; ‹‹Mer Burzum!››

Takk.

Projeksjon av ‘Exit wound #1′ på Premiss

Mer om Premiss

Mer om Tommy Olsson

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Utsikt fra MS “Vøringen”

Det var fler enn oss som besøkte Eidfjord den dagen.

Et av verkene til Anngjerd Rustand; Erratic, 2010

Rustand sin beskrivelse av verket (klippet fra Underskog):

Erratic, 2010

Skulptur, stein og nylontråd, 2×2×2 m

Erratic består av rundt 800 små steiner knyttet fast hengt opp i nylontråder slik at den antyder omrisset av en kampestein. Det er et porøst og ustabilt objekt. De 3-5 meter lange trådene hver stein henger i gjør formasjonen svært følsom for luftstrømninger; steinene dirrer når noen går forbi eller dører i nærheten åpnes eller lukkes. Steinene er naturlig nedslipt grus, hovedsakelig gneis og kvartsitt fra proterozoikum (2,5 mrd.–542 mill. år siden). Erratic (fra latin: errare, å vandre, gå seg vill eller feile) er den geologiske betegnelsen for en (kampe)stein som befinner seg på et annet underlag enn det den stammer fra. Det er isbreenes bevegelser, tvunget frem av gravitasjonen, som har brakt de erratiske steinblokkene til den – i geologisk tidsperspektiv – nye beliggenheten. Adjektivet erratic kan bety uforutsigbar eller ustabil («an erratic heartbeat»; «an erratic comet»).

Anngjerd Rustand sine arbeider, Det handler ikke om flukt, 2011, sett gjennom skulpturen Erratic, 2010

Anngjerd Rustand, Det handler ikke om flukt, 2011

Rustand sin beskrivelse av verket (klippet fra Underskog):

Det handler ikke om flukt, 2011

Kollasj, 3,5×3,5 m

Det handler ikke om flukt er et arbeid som tar utgangspunkt i Hergés tegneserie Månen tur retur (Objectif Lune og On a marché sur la lune) fra 1950-53. Alle tegneseriefigurer, bygninger og romskip i bøkene er malt over – tilbake står øde landskaper og landskapsfragmenter sett fra jorda, fra rommet og fra månen. Til utstillingen er alle de 128 boksidene montert i en sirkulær formasjon.

Anngjerd Rustand, Det handler ikke om flukt (detalj), 2011

Anngjerd Rustand, Det handler ikke om flukt (detalj), 2011

Utsikt fra MS “Vøringen”

Utsikt fra MS “Vøringen”

Tekst og foto: Vilde Andrea Brun

Siste sjans til å få sett Make/Shifted Cabin av den amerikanske kunstneren Ethan Hayes- Chute på Entrée er denne uka!

Inni galleriet er der bygget en hytte; en konstruksjon som er et “forslag til potensielle alternative og bærekraftige bosituasjoner og –konsepter”. Det er et ganske alvorlig (og derfor også politisk korrekt) prosjekt, dette her med å leve etter alternative og bærekraftige konsepter. Tidligere idag snakket jeg med min gode venn som bor i Hurdal økolandsby– som inntil videre har kollapset på det ideologiske plan. Er det fordi det er for mange ideer som svirrer rundt om hvordan leve på en bærekraftig måte? På mange plan høres det jo så enkelt ut å dyrke sine egne grønnsaker og leve i en hytte i skogen.

Make/ Shifted Cabin beveger seg derfor inn i en mysteriøs sfære for meg, og jeg tror det er fordi den ligner for mye på en gjengivelse av nettopp et bilde, en idé, jeg har av en slik hytte, et sted ut i villmarka. En amerikansk villmark, innbiller jeg meg, og som jeg aldri har vært i, og som derfor i tillegg fremstår som litt uautentisk autentisk.

Det forblir dermed uklart for meg om det er illustrasjon av en bosituasjon. Nærværet av menneskelig aktivitet er tilstede og fokuset mitt blir på maten som ligger tilgjengelig på benken (“brødet er gammelt, mamma “– , er vedkommende som bruker hytta ute på et villmarksærend?).

For meg fungerer estetikken i hyttekonstruksjonen som en fetisj over representasjonen av det isolerte mennesket, bortgjemt i skogen. (Cella). Paradokset av frihet og isolasjon, einstøingen som likevel ikke er fri i sin frie tilværelse, som også kan også oppfattes som en kommentar til det perverterte forholdet vi har til naturen, komplett med det iboende ønsket om å kunne leve mer i takt med den.

Utstillingen står t.o.m. 31.juli.

Kveldsåpent torsdag 28.juli, 20.00-midnatt!

Mer info om Ethan Hayes-Chute her.

———————————————————————————————————————————————————————————-

Hanne Borchgrevink, Festspillutstillingen 2011.

Bergen Kunsthall er også fylt med hus denne sommeren.

I Festspillutstillingen til Hanne Borchgrevink er det de familiære men likevel fremmede (“Jensebu”, “Nilsebu”) motivene som er malt: det konstante og varierte og påtrengende ved det hverdagslige. Den rødaktige fargen i millimeteravstanden som skiller de helsvarte flatene i Hus i mørket. Komposisjonene er studier av flater mot flater, hvordan flater skilles eller henger sammen, skaper dybde og lag.

Kunsthallen er absolutt full av malerier og trykk av hus. Det føles som om husene ser på oss. Det familiære motivet rører meg på et eksistensielt plan, noe som jeg tror har å gjøre med det repeterende og konstante å gjøre… å holde fast på et såpass begrenset motivvalg føles som en besettelse jeg ikke forstår (fordi det nesten ikke virker mulig for meg). Konsekventheten får meg til å tenke på den evige indre dialogen jeg har med meg selv når jeg er sammen med min sønn. Det ubarmhjertige ved å være mor.

Jan Verwoert var tidligere i sommer på besøk i Bergen Kunsthall for å holde en forelesning om husene i Hanne Borchgrevinks malerier. Her omtalte han bl.a. husene som om de var menneskeansikter. Ansikter som vi står ovenfor og betrakter, og som samtidig betrakter oss. Det lyttende og ikke-passive i det å betrakte, at dette er høyst radikalt.

Det innerste rommet har Borchgrevink malt hele rommet inkludert gulv innvendig. Her er det detaljene i det ikke-tilfeldige fargespillet som gjør opplevelsen av å stå der inne slående. Gjenskinnet av de tre fargene i rommet gjengir den eksakte valøren av mintgrønn som utsiden av kunsthallen er malt i, som videre kan sees som en speiling av et ikke-hierarkisk blikk på strukturer i omgivelsene. Ett av bildene Jan Verwoert viste på forelesningen, var et fotografi fra atelieret til Borchgrevink. Fotografiet viste hvordan lyset skinte inn gjennom vinduene og på denne måten belyste nettopp strukturen av det indre og ytre. Lyset viste at det var malerier av hus inne i huset. Maleren trenger et rom til å male i. En innadvendt ekspresjonisme, som styres av det sykliske og repeterende.

Utstillingen står t.o.m. 21.august.

Mer om Hanne Borchgrevink her.

Og her kan forelesningen til Jan Verwoert sees.

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter