Livet i nabolaget.

En fanzine er også lansert i anledning utstillingen, under samme tittel, og går såvisst i dialog med kunsten i lokalet og utenfor.

Kunsten – en arena for håp, skuffelser, arbeid, fellesskap og …suksess?

I forbindelse med helgas litteraturfestival Audiatur Waste Land har Vagant sin faste illustratør tatt turen til Bergen og gamle Bergen Kretsfengsel. Et ganske spesielt bygg å skulle gjøre noe som helst i, der det står godt plassert mellom rådhuset og det nye Gulating lagmannsrett.

De forhenværende cellene i andre etasje er alle blitt brukt som visningsrom i sammenheng med Eight Lives Left, og rommer en rekke forskjellige uttrykk som collage, diagrammer, lag på lag illustrasjoner og figurativ tegning. De fleste, med unntak av noen større plansjer og skissebøker, deler formatet A4 og består av et omfattende utvalg materiale fra 1996 fram til idag.

Den varierende partikulære estetikken i fengselscellene ser ut til å diktere hvilken serie tegninger som vises i hvert enkelt rom, og det visuelle språket som oppstår samstemmer i ganske slående grad. Metodikken til Töpfer ser ut til å være en fastholdelse på nettopp å tegne– mange tegninger hver eneste dag, noe som er avhengig av tid, og disiplin, og nærvær. Bergen Kretsfengsel er et krevende bygg å vise kunst i, men Andreas Töpfer sine arbeider passer på måte kanskje litt for perfekt inn. Her er en stor mengde med “leselige tegninger”, blant annet med ulike litterære og vitenskapelige tekster som utgangspunkt.

Andreas Töpfer har også siden 2003 drevet det uavhengige forlaget KOOKbooks sammen med Daniela Seel, og man kan få kjøpt diverse utgivelser og plakater på Bergen Kretsfengsel- utstillingen er åpen kl 12-18 fram til søndag 22.04.

I utstillingslokalet blir man møtt av redaktøren i Vagant, sittende, lesende, i selskap med en kjempevifte, i dette vennlige fengselet.

Tag Team Studio, Damsgårdsveien 35.

Utstillingen holder åpent idag og imorgen 12-18!

Mer info her om Cato Løland.

Mer info her om Tag Team Studio.

AZAR ALSHARIF, MARI KVIEN BRUNVOLL, HILDEGUNN DALE, ERIK J. WORSØE ERIKSEN, JOHN HEGRE, JOHANNES HELDÉN.

Volt på Ida Bloms hus.

Mari Kvien Brunvoll (lydinstallasjon)

System for bar bygget på tillit, Entrée 20.01.2012.

Flere enn meg som har lagt merke til de svenske impulsene i Bergen for tiden? Svenskene har jo lenge vært kulere enn oss nordmenn, først ute med med spisse skinnsko og coola frisyrer. Men av en eller annen grunn har mange av dem viklet seg inn i det Bergenske kunstmiljøet, og utgjør en ikke ubetydelig del av det. Noen bare for et kort besøk før de plutselig sitter på Flybussen igjen, andre reiser aldri. Fanget mellom dom sju fjäll.

Gruppe 11 med utstiling på Bergen Kjøtt 20.januar 2012, har slike herlige svenske innslag, og gruppen er så samstemt utad at de fremstår som representanter for den nye Norden, der Sverige og Norge igjen er en nasjon. Svorge. Høres ganske kult ut med engelsk uttale, litt som en superhelt.

Gruppe 11 er noe av det mest sjarmerende som er i oppstått i Bergen på lenge. En happy bunch med utspring i seksjon for fotografi på Kunsthøgskolen i Bergen.

////  Gruppe 11 på Bergen Kjøtt  ////

Deler av Gruppe 11 i samtale på åpningen av Følgene. Verket, Non-fiction 2, av Carl-Oscar Linné ses i bakgrunnen.

Publikum på Følgene, til venstre sees Hedvig Biong med sin performance inne i sin installasjon, Dritt og pynt.

Foto av Ellen Henriette Suhrke sin video, Selvvalgt Portrett (Kenichi), 2011.

En del av Gruppe 11 sin sjarme – en utstilling som ikke står ferdig før et kvarter etter åpningen, og mange kokker som bidrar. Jeg tror vi ser monteringen av Eivind Egeland sitt Godeset, inkjet print.

Publikum ser performance fra galleriet/baren.

Gruppe 11 lanserte også magasinet, Følgene, som kan kjøpes for henholdsvis 30 NOK, eller 35 SEK. Magasinet ble til ved hjelp av et kjedebrevkonsept; en kunstner sender sitt bidrag til en annen, som responderer på det med å lage et bidrag osv.

Gruppe 11 er:

Elias Björn, Hedvig Biong, Eivind Egeland, Audar Kantun, Carl-Oskar Linné, Marius Moldvær, Arne Pedersen,

Marthe Elise Stramrud , Ellen Henriette Suhrke

////  Anna Lundh på Entrée  ////

På Entrée viser Anna Lundh utstillingen, Grey Zone, en utforskning av menneskenes relasjon til tid. Bildene er fra hennes lecture peformance som ga oss et innblikk i hennes forskningsprosjekt, The Year is a Python that swallowed an Elephant. Anna Lundh er en svensk kunstner basert i Stockholm og New York.

Utgangspunktet for mye. Dot/prick.

Anna Lundh i performance.

Visualisering av hvordan vi mennesker tenker om tid. Tegning fra hennes innsamlingsarbeid.

Om Gruppe 11 og  Anna Lundh sin hjemmeside. Om utstillingen på Entrée

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Med arbeider av  Frøydis Lindén, Inger Wold Lund, Tore Reisch og Anngjerd Rustand. Utstillingen er kuratert av Eva Rem Hansen. Mer om utstillingen her.

Foto: Anne Marthe Dyvi

——————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

—————————————————————————————————————————
—————————————————————————————————————————

J: Utgangspunktet for å lage utstillingen kommer veldig tydelig og konkret fram gjennom tittelen, Skulptur Bergen– fortell.

M: Jeg hadde lyst til å lage en skulpturutstilling av flere grunner, og én var rommet her på Bergen Kjøtt. Det lokalet her er jo utrolig stort og har en veldig egenartet arkitektur, med mange forskjellige volum og irregulariteter. Det funker ikke så bra for veggarbeider p.g.a muren, men rommet passer bra til lage skulptur i, og har helt andre kvaliteter enn en tradisjonell hvit kube. I tillegg synes jeg at skulptur kan fortjene litt fornyet oppmerksomhet i Bergen, da. Så synes jeg det var gøy å ta en sånn tittel, det høres jo ut som noe veldig offisielt noe, organisert av en inistitusjon som har eksistert i årevis.

J: Det er interessante er jo nettopp kombinasjonen av rommet her, som er veldig dramatisk, og det som har blitt til av skulpturer her inne. Som en helhet har jo utstillingen blitt særdeles homogen. Noen av kunstnerne har vært her før selvfølgelig, men andre ikke. Kan du snakke litt om hvordan  prosessen i forhold til å gå i gang med utstillingen ble til?

M: Det var meg, Kent (Fonn Skåre) og Bjørn (Mortensen) som diskuterte dette, hvem vi kunne invitere til å bli med, så det begynte med en samtale mellom oss egentlig. Når vi sendte ut invitasjoner, ba vi folk om å jobbe med skulptur innenfor deres egen definisjon av hva skulptur kunne være, så det lå ikke noe ønske om at utsillingen skulle ta noen konkret form. Mange av kunstnerne har jo vært her før og vet at det er et stort rom, så dét er nok noe som har stimulert folk til å jobbe i stor skala når de har hatt sjansen.

Kent Foss Skåre, Rasjonell Rotasjon

J: Det er en ganske stor følelse av forening mellom alle skulpturene, materialer som går igjen og det at en arkitektonisk eller strukturell (anti) idé eller metode går igjen i arbeidene.

M: Ja, det var en overraskelse for meg, noe jeg synes var spennende å oppdage. Niklaus Wenger, f.eks, kom med den serien med skulpturer der han har en kubekonstruksjon, noe som var liknende det som Bjørn snakket om. Når vi hadde et møte med kunstnerne var det ikke sånn at jeg bestemte hvor alle verkene skulle stå, vi hadde et møte sammen der vi diskuterte og ble enige– og det var da gikk det opp for meg at det kom til å være en del ting som ville ha masse av det samme språket. Så det var en overraskelse, men det er klart at det har noe med kunstnerne vi inviterte, og hvordan hvordan de forholdt seg til rommet. Alle verkene er nye verk til utstillingen her, så stedet har nok påvirket produksjonen.

J: Ja, det er en del bygningsverk-aktig og grid-aktig-liknende strukturer som går igjen i mange av skulpturene, og det er jo interessant, for det kan jo også handle om en slags skulpturell trend?

M: Ja, jeg tror kanskje det er noe med det. Særlig med materialet, all mdfén, det er jo f.eks. en veldig tydelig trend, tenker jeg da. Men det trenger man ikke å gå her for å oppdage, det blir bare veldig tydelig nå man setter det sammen og kaller det for en skulpturutstilling. En annen påfallende ting med å lage en sånn type utstilling, er undersøkelsen av nettopp de tingene, ikke sant, hva er det som ser ut som en trend, og hvordan er det folk tolker den ideen om å lage en skulptur, noe som var helt åpent. Så det var veldig gøy å se hvordan kunstnerne har grepet an ideen. F. eks. Anja Ulset har jeg ikke sett noen skulpturelle arbeider av før, bortsett fra arbeidet med boka hennes Bergen Art Guide, som viser masse skulpturer, ikke sant.

J: Utstillingen heter som sagt Skulptur Bergen, og som du sa tidligere ønsker du at skulptur skal få en fornyet oppmerksomhet i byen?

M: Ja, det er mye nytt som skjer med skulptur f.eks i Oslo, de har Skulpturbiennalen, Skulpturarena öst, utstillingen Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion ifjor, altså en del storskala prosjekter som jeg synes vi godt kan sette fokus på her i byen. Utendørs også, i byrommet… det er ikke så ofte man ser en ny samtidsskulptur i byen, for å si det sånn. Så jeg tenker at det finnes et stort potensiale i å gå den retningen der, da.

J: Har du lyst til å gjøre dette om igjen, er det mulighet for en fortsettelse? Er Skulptur Bergen en manifestajon av en ny tradisjon her i byen?

M: Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å gjøre det om igjen, men jeg tenker egentlig at det kanskje er best å sette all energien inn i det én gang. Jeg kommer til å fortsette å lage en skulptur, og kunne gjerne gjort det en gang til, men det er ikke derfor jeg gjør det, for å starte en årlig greie. Det jeg kan si noe om i forhold til det samlende i utstillingen, som er skulpturmediet, er at vi har ikke har noe overordna tema vi knytter oss til utover det, og det synes jeg er fint, at alle enkeltprosjektene kan komme fram og være seg selv på en ærlig måte, utenat de skal sees gjennom et filter som er presentertert fra en kurator.

J: Du tenker at det kuratoriske grepet har ikke vært tilstede bortsett fra at du har hatt en idé, og invitert til en utstilling. Det er det som er ganske morsomt her, for utstillingen virker jo ganske gjennomkuratert, og du kunne altså gjort en kurator skikkelig envious med det som har blitt til her…

M: Hehe, jeg ville legge best mulig tilrette for at kunstnerne kunne vise sine verk på den best mulige måten, ikke sant. Jeg har prøvd å organisere det sånn som jeg selv skulle ønske å ha deltatt på en utstilling, hvor egenkonseptet til verkene kan kommunisere tydeligst mulig.

Deltakende kunstnere: Anne Marthe Dyvi, Anja Ulset, Bjørn Mortensen, Ingrid Furre, Katla, Kent Fonn Skåre, Magnhild Øen Nordahl, Niklaus Wenger og Stein Rønning

Tekst/fotografi: Julie Lillelien Porter

The seminar was about the relations between curators and artists, arranged by Ytter in collaboration with ART IST KUKU NU UT, with the speakers:

Rael Artel (curator and art historian/Estonia), Neringa Cerniauskaite (art critic, curator, and editor / Lithuania), Marie Nerland (curator and artist /Norway), Anders Härm (curator, art critic and museum director/Estonia), Ali MacGilp (curator and editor/Great Britain), Ytter (artist group and online art magazine/Norway)

The 15th and 16th of September Ytter arranged two conversations between Ytter and Steffen Håndlykken (artist and curator, Institute for Color and 1857/ Norway) Helen Tammemäe (editor of MÛÛRILETH, Estonian paper for arts and culture), Roberto N. Peyre (artist and curator, Blot and the exhibition XISM in Stockholm/ Sweden).

Tartu/Estonia 16th of September – 13th of November 2011

The pictures are from the opening the 16th of September.

Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful, 1975

A young man in front of Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful, 1975

The Hero, 2001

The Onion, 1996

The Onion, 1996

Audience looking at catalogues about Marina Abramovíc works.

The opening moment was held on the square outside the Art Museum.