Perkele er den finske utgaven av guden Tor med hammeren, som farer over himmelen med sin tordenvogn. Perkele er også et saftig uttrykk for fanden eller helvete. Det var mange djevler og demoner på Knipsu da de viste finsk samtidskunst under tittelen; Blackout, mellom 17.09.10 og 10.10.10. Det herlige mørket.

Et land i moll

Det finske forbindes ofte med det mørke; med dype tjern, brennende vodka og sinnets evige ensomhet. Et land i moll. Denne mollklangen er svært tiltrekkende, og denne tiltrekningskraften finnes i mange av arbeidene på Knipsu også. Og helt uten at det tipper over i noe patetisk. Jeg omtaler kun noen av  arbeidene her, men de er alle med på å danne en solid utstilling som gir etterdønninger og resonans i oss norskjævlar.

Et arbeid som har hengt med meg siden, i ordets rette forstand, er videoene Stuck og The Harmonica Man av Juhanna Moisander.

De to videoene ble vist i et uraffinert videorom, med upålitelig visningsutstyr, projisert henholdsvis på vegg og på tekstil. Likevel klarte arbeidet å gi meg følelsen av at det var flere enn meg i det rommet (og da mener jeg ikke andre tilskuere…) Det å gjøre et så velbrukt medium som video mystisk igjen, er en bragd. Arbeidene fikk meg til å undre meg over om levende bilder i virkeligheten er virkelige? På hvilken side av lerretet virkeligheten egentlig befinner seg.

Stakkars jævler

Momo City – Prospect #3 (momo = modest modernism /moderat modernisme) av Sari Palosaari.

Momo City – Prospect #3 (momo = modest modernism /moderat modernisme) av Sari Palosaari.

«Skulpturparken» Momo City er slående fotogen sammen med gulvet i Knipsu. Forgrunn og bakgrunn i en uavklart systemkrig; todimensjonale sjakkruter og en tredimensjonal modellverden i laminat-plater. Noe sier meg at de har Ikea i Finland også. (Stakkars jævler).

– Og nyoppførte leilighetskomplekser ala Bjørvika eller Sandviken Brygge har de sikkert også, der fedre i pappaperm kan gå rundt og rundt med kaffe latte i pappkrus.

«Untitled»  fotografier, C-print, av Jaakko Rustanius.

Også dette mennesket da, som lever sitt liv ut inne i samfunnsstrukturene. Det är synd om menniskorna, for å sitere Strindberg. Forfallet, avgrunnen, kroppsvæsker og søppel. Alt er der, men mennesket skjuler det så godt det kan. Det passer rett og slett ikke inn i selvbildet. Alt det ingen vil vise, og ingen vil se.

Fotografiene til Jaakko Rustanius balanserer ustødt på kanten av hva jeg personlig er interessert i at artikuleres i kunsten. Her males det ut. Likevel når disse bildene frem fordi de representerer like mye min egen potensielle avgrunn, som disse konstruerte eller kanskje rekonstruerte sådane? Eller er helt reelle hendelser utført i lyst? Jeg tar en distansert og trygg holdning, og ser denne kroppen med sine drifter velte seg rundt inne i unkarsreiret, eller er det i eksil i foreldrenes hytte? Alene i skam. Skam og lyst – to alen av samme stykke.

«So beautiful and yet so messed up» av Inka Nieminen. Installasjon/skulptur.

Tittelen på Inka Nieminens «So beautiful and yet so messed up», oppsummerer utstillingen, og speiler oss, så vel som den speiler kunsten. Vi kjenner igjen disse myrene. Knipsu har satt sammen en utstilling som tar opp en god del ting vi ikke blir ferdige med, men heller ikke lei av å forholde oss til.

——————-

Knipsu drives av Flaggfabrikken, og holder til i Komediebakken 9, over gaten for Sentralbadets ene side. Vi gleder oss til neste utstilling!

Åpningstider: Torsdag, fredag, lørdag og søndag fra 13 til 17 (eller etter avtale)