Bachelorutstillingen 2010
Kunsthøgskolen i Bergen
Strømgaten 1, Vaskerelven 8, Marken 37 og Kong Oscars gate 62, 19.-23. mai
2 cool 4 school, Bergen Kjøtt, Skuteviken, 19.-30. mai

FØRSTE AKT

Om fem utvalgte arbeider fra utstillingen(e).

Hilde Skevik: Abstract Absence
I det dunkelt belyste rommet, et stykke fra hverandre, står en lenestol og en sofa. Fra under putene i stolen stikker det frem to armer og to bein, som om det sitter noen der og som om det er slik man sitter, det er ihvertfall en grunn til at hun sitter slik. Kan man sitte så urørlig? Jeg overveier det en stund, men tar ikke på armen hennes, for jeg velger å tro at hun er virkelig. I sofaen løper en katt – en videoprojeksjon av en katt som løper og hopper forholder seg så presist til sofaens topografi at man kan forestille seg at den faktisk er der – bortvendt, i sin egen sluttede verden. Hvem er mest til stede, hun i lenestolen eller katten? Jeg vet ikke, ingen av dem er helt her/vi er ikke alene.

Trine Hylander Friis: Voice Work #1 (Air), #2 (Wood) og #3 (Horizontal)
Med Horizontal går det opp for meg at det hele tiden har vært stemmen som griper inn i landskapene og ikke motsatt. Jeg har sett de to andre videoene i Voice Works-serien, Air og Wood, på mindre skjermer. Den skjøre og skadede, men også kraftfulle, ordløse sangen følger videoene: den første svart, noen glimt av tretopper som spinner rundt, et glimt av et brennende hus – den andre bevegelser forbi et skogholt, gjentagende og hakkete, med små forskyvninger. Horizontal fyller en hel vegg, himmel og hav driver forbi og stemmen tiltar og nesten umerkelig, først, tar himmelen opp i seg noe av havet, det forsvinner igjen, men kommer tilbake med ny kraft, gradvis blir himmelen hav og havet himmel før det løser seg opp og de blir seg selv igjen, det er stemmen som maner.

Gabriel Johann Kvendseth: «First We Take Manna Hatta», «Farmer Scrubs´s Preparations for a Post-Carbon Lifestyle»
og «Warning»
Alt skal snart ta slutt betyr inskripsjonen – noe man forsåvidt kan gjette seg til, og derfor får det en umiddelbar appell. Kvendseths postapokalyptiske tilnærmelser er spredt rundt i lokalet på Bergen Kjøtt, og det passer godt å få det slik i små stikk. En samling fantasifulle våpen spiller sammen opp mot et bloggutdrag som diskuterer overlevelsesstrategier og våpenbruk. Denne gutteromsleken får et slags tilsvar i den litt bortgjemte, høytidelige marmorplaten. Men denne inneholder samtidig en avgjørende selvmotsigelse: For hvis enden er nær og monumentet laget for å vare en stund, hvem er da ordene myntet på? Det er ikke en advarsel, det er et vitne om en menneskelig konstant. Og slik blir det hele blir en avstemt miks av lek, patos og eksistensielt alvor.

Else Ciljan Jakobsen: EMMA
To profiler mot hverandre: en ung kvinne og avstøpningen av hodet hennes – i et materiale jeg må anta er sjokolade. Hvit og svart. Hun bøyer seg mot henne og kysser henne, lenge, og langsomt løses skulpturens munnparti seg opp og hun tar det opp i seg, glupsk og alvorlig, til det er et åpent gap der, og hun blir stående og se på det hun har fortært.
Det å spise kan jo romme hva som helst. Skam og nytelse er alltid så nære hverandre. Her balanserer det i midten av alt, like deler erotisk, grotesk, fråtsende, kjærlig og tvangsmessig. Og så er det jo seg selv hun tar for seg av.

Espen David Haagaas
Scenen som utspiller seg i det lille kjellerrommet er forholdsvis bisarr. Kombinasjonen fylkesmuseum, art brut og skrekkabinett (noen sjangre som vel ikke ligger så fjernt fra hverandre i utgangspunktet) har endelig gått opp i en høyere enhet. I et i utgangspunktet mørkt rom famler jeg meg frem og oppdager at det er to slags modi: black light og vanlig lyspære. Natt og dag, på en måte, for i black light-versjonen lyser de påmalte detaljene med et tydelig måneskinnspreg. Der sitter en gammel mann frosset i det han løfter en bit av måltidet flesk og poteter mot munnen. Han sitter alene ved bordet, kona (med enda fjernere blikk) er plassert i sofaen ved siden av. Detaljer trer frem i det blålige lyset: som spor av bare føtter oppetter en vegg. I gult lys er det det samme, men annerledes. Innredningen er utstudert. Diverse kreative anretninger peker i retning av at han var en sjelden en, denne mannen (eller kona?) I ene hylla kommer jeg over et glass med et syltet romvesen.

ANDRE AKT

En liten tilstandsrapport fra bachelorutstillingen 2010 med hovedvekt på institusjonelle forhold (delvis som erstatning for den semesterevalueringen dere vet).

Tross busstransport, rød teip og programflyere: Det er alltid en utfordring å tråle gjennom Kunsthøgskolens lokaler og klare å finne frem til den årlige bachelorutstillingens mange avkroker. Noen fortalte meg etterpå at det også var utstilt arbeider i det røde rommet (og nå snakker jeg om kunstdelen, har ikke tatt for meg design), og hvis det var tilfelle er det jo litt synd at det ikke var annonsert noe sted. Men det at det oppstår rykter om bortgjemte skattkamre er kanskje noe i seg selv? Det har vært så lite mytedannelse i det siste.

Akademiklassen har gledelig nok droppet skolens labyrinter og fått ordnet seg et eget utstillingslokale i nystartede Bergen Kjøtt i Sandviken. En utmerket løsning for begge parter: Avgangsstudentene har fått mulighet til å lage en skikkelig utstilling, og mange besøkende har fått øynene opp for BK, inkludert studentene (opptil flere av dem har fått seg atelierplasser der nå etter ba-studiet). Initiativ og innsatsvilje – når alt kommer til alt er det det som kan føre en noe sted hen. Gjennomført og godt er det også, både utstillingen som helhet og enkeltarbeider.
Men det ville sikkert ikke vært så dumt om skolen (for eksempel neste år) gjorde noen grep i retning av samlet utstilling med litt bedre forhold for flere. Slik det er nå virker det som en åpen dag hvor det er et poeng å promotere skolens bygninger og fasiliteter, og det virker jo noe regimeaktig. Selvfølgelig er det den enkleste løsningen, så jeg skal kanskje ikke legge så mye mer i det. Men det ville uansett trolig vært mangedoblet promoteringsverdi i å skaffe et tomt lokale og legge til rette for en avslutning som står i stil med arbeidet som er nedlagt av studentene.
Når det er sagt ble jeg faktisk positivt overrasket over lokalene i Vaskerelven i år: Rom 8 er et anvendelig (om enn lite) sted, og arbeidene gikk godt sammen. Men det som løftet det enda noen hakk var nok rommene bakover og oppover i lokalet, det at de seks utstillerne her virkelig hadde tatt i bruk plassen og bygget opp forseggjorte romlige installasjoner. Da henger man seg ikke opp i verkstedinventaret rundt.

Én ting til vil jeg benytte sjansen til å si. Det er fem-seks av avgangsstudentene som bruker tekst som bærende eller viktig element i arbeidene. Det vil si at tekst som kunstnerisk uttrykksform/materiale/metode er like mye brukt som for eksempel maleri, tegning, keramikk eller tekstil. Og da er det vel snart på tide at Kunsthøgskolen vurderer å få inn noen lærekrefter på feltet? Bortsett fra Hanne Ørstaviks årlige femdagerskurs for masterstudenter (som forøvrig er veldig lærerikt), finnes det ikke noe tilbud og fint lite kunnskap. Det er flinke teorilærere på skolen som nok fyller noe av behovet, men kunstteori og kunstnerisk tekstproduksjon er jo allikevel to totalt forskjellige ting.

FINIS

Anngjerd Rustand, tekst og foto (bortsett fra stillbilder fra videoene – kunstnernes egne)