Av de 36 deltakerne som blir presentert i biennalekonferanseprogrammet ”To biennial or not to biennial” gjør jeg følgende statistiske observasjon:
29 av dem blir titulert som kurator
26 som skribent eller kritiker
20 har en ledende stilling innenfor en kunstinstitusjon
11 er professorer
10 betegner seg som historikere
Og 6 av dem, er i tillegg til en eller flere av overnevnte tituleringer også kunstnere.
Som kunststudent og kunstnerisk skribent stiger uroen i meg i løpet av denne biennalekonferansehelgen, fordi kunstneren som faglig ressurs kun spiller en birolle i denne ellers så varierte og interessante samtalen, eller diskusjonen. Og et av spørsmålene som reiser seg fra den teoritunge og institusjonelle deltakerlisten, men også fra urovekkende mange blant publikum, er; kanskje Bergen skulle begynne å lage en biennalekonferanse istedenfor en biennale?
Det er derfor med stor spenning jeg venter på det avgjørende øyeblikket hvor relevansen av en biennale i Bergen skal diskuteres som siste post på programmet. Jeg sitter klar med bankende hjerte til å reise spørsmålet som for meg har blitt mer og mer presserende i løpet av disse dagene; Hva skal en kunstdiskurs dreie seg om uten kunst?
Jeg blir ikke nødt til å heve stemmen. Tydeligvis er det mange flere som stiller seg undrende til en kunstteori som vil løsrive seg fra kunsten. Dette er også slik jeg ser det konferansens eneste svakhet; mangelen på kunstneriske innslag i programmet, og kunstnere som faglig ressurs på deltakerlisten. Riktignok var flere visningssteder nevnt i det flotte heftet alle publikummere og deltakere fikk tildelt. Riktignok er boken ”Localised” produsert av den lokale kunstscenen. Men i det fysiske erfaringsrommet en slik konferanse er, uteble ”råmaterialet”; nemlig kunsten i seg selv!
Alle klapper for Solveig Øvstebø, Marieke Van Hal, Elene Filipovic, konferansens arrangører, og alle deres medhjelpere. De har uten tvil klart å skape en energisk og stimulerende debatt både lokalt og internasjonalt. Men jeg tror det er helt avgjørende for en videre diskusjon at kunsten i seg selv blir tatt med i betraktningen. Jeg tror det er fare for et stort fall i relevans hvis konferansen satser på å gjenta seg selv, hvis den hviler på sine vellykkede læurbær og ikke evner å fornye seg.
Når det er sagt, synes jeg at mange av forslagene som kom frem i siste time virker både potente og fruktbare;
Ina Blom mener at utgangspunktet for kunst snarere er begjær enn behov, i den grad det går an å skille disse fra hverandre. Derfor må grunnlaget for en biennale ligger i begjæret og ikke først og fremst i behovet; er det et ønske om å skape en slik stor kunstnerisk festival lokalt og internasjonalt? Er det noen som vil gjøre det?
Shuddhabrata Sengupta, indisk kunstner, skribent og kurator, stilte det betimelige spørsmålet om det noen gang hadde blitt klaget over oppstarten av et nytt internasjonalt universitet? Med andre ord; kan vi få for mye kunnskap? Hvorfor er det et spørsmål innenfor vårt eget fagfelt; trenger vi enda mer kunst? Han gjorde også oppmerksom på at pengene som går til kunstproduksjon aldri ”stjeles” fra andre nyttige eller nødvendige poster på det lokale budsjettet, som helse og omsorg. Han mener snarere at hvis ikke pengene blir brukt på kunst, er kunsten den eneste taperen.
Jeg vil også nevne den helt avgjørende avklaringen som Maria Hlavajova, kurator, formidler og skribent, kom med i denne avsluttende samtalen; at vi må ha i minne forskjellen på meningsproduksjon (teori) meningsskapende produksjon (kunst).
Jeg var derfor en av de som klappet som ivrigst da Bruce Ferguson, bemerket at det fine med kunst er den fysiske prossessen som skaper verket, som siden kan virke i stadig nye sammenhenger.
Min oppsummering av konferansen er optimistisk og ambisiøs: Kunstnere, kuratorer, skribenter, historikere, institusjonelle ledere, og forskere kan sammen lage en faglig plattform, i form av en biennale i Bergen, som kan være til stor glede og inspirasjon innad i fagmiljøene. Og fremstå som en kilde til sanselig stimulering, undring, begeistring og refleksjon langt utover miljøets egne grenser.
Jeg ble sittende igjen, både med en iver og med skjelvende knær, etter konferansen. Oppglødd var jeg av å ha begynt å danne meg en mening av hva en biennale kan være og ikke være. Biennalekonseptet innebærer alt fra skumle vyer fra politisk hold om gentrifisering, til muligheter for å kunne knytte nye internasjonale kontakter. Noen øynet et håp om positive ringvirkninger for Bergens kunstmiljø, både under og etter et slikt arrangement. Andre mente det er naivt.
Men det som gjorde meg urolig var utydeligheten i hvordan debatten skal tas videre på lokalt plan. Jeg tolker det slik at kunstnerne i Bergen selv må sørge for å bli involvert i planleggingen av neste skritt i denne diskusjonen. Vil de lokale kunstnerne ha en biennale? Hvor finnes forumene for å dra biennaledebatten videre, slik at kunstnerstemmene kommer med i framtidige beslutninger?
Bergen kommune og politikerne må spille med åpne kort i den videre prosessen, slik at vi som kunstnere kan ha mulighet til å komme med innspill og være med i beslutningsprosessene. Konferansen viste gjennom mange eksempler og oppfordringer, hvor viktig den lokale forankringen må være i et slik arrangement.
Boken “Lokalisert” gir et godt bilde av biennaletankene som svirrer i det lokale kunstmiljøet i Bergen. Det var trist at den ikke lå gratis i foajeen under konferansen, når arrangementet ellers var så raust påkostet. Men uansett; få tak i boka! Les den! Diskuter! Og sørg for å gjøre din mening om biennalespørsmålet til et tydelig standpunkt.
En eventuell Biennale i Bergen… Først var jeg utelukkende posistiv. Tenkte at det er typisk norsk å være tvilende når noe stort er på gang. Hvorfor bruke penger på en opera? Men denne svært interessante konferansen gjorde at jeg skiftet syn på saken ca to ganger per dag, den aktuelle helgen. Jeg ble lett påvirket av de svært så velartikulerte og intellektuelle stemmene, og fikk flere og flere spørsmål. Dette er vanlig når man begir seg inn i et nytt felt. Man er påvirkelig før man har et grunnlag til å bli kritisk. Så kommer kanskje den absolutte meningen til slutt. Jeg er på stadie to nå, etter konferansen, kritisk.
Og jeg vil diskuterer mer! Som de fleste andre “lokale” i salen, hevet jeg ikke stemmen. Siste dagen stod jeg på badet om morgenen og “øvet” meg på en aldri så liten tale, men den kom ikke. Var det rom for mine meninger? Ville de låte banale? Jeg ønsker å diskutere saken videre på et fremdeles høyt nivå, men på et mer lokalt plan. Hva om Kunsthallen arrangerer en post-konferanse diskusjon?
Det jeg er mest redd for ved en slik Biennale er at vi lokale skal bli redusert til “the locals” (av en eller annen grunn ligner det på “locos”…). De søte, sjarmerende kunstnerne, som jobber frivillig som guider, og som kan fortelle at de også har en liten utstilling på gang, et eller annet sted. Hva kjennetegner en lokal? Når blir en lokal internasjonal?
La oss jobbe sammen for å heve kunstdiskusjonen i Bergen, og ja, vi MÅ være en aktiv del av den videre tenkningen.