Comments on: Case study fra sidelinjen

By: Morten Øen

Morten Øen — Thu, 27 Aug 2009 11:48:21 +0000

Om dette og hint … (Sic et non)

Jeg har valgt å skrive om slett konseptkunst, og om slett appropriasjon, fordi det på samme tid er tragisk og komisk. Slett konseptkunst kan uten problemer kalles søppel- eller drittkunst. Slett appropriasjon kalles å stjele. Det man trenger er kvalitetskriterier slik at kunstnere i disse genrene ikke dummer seg ut så ofte. Kvalitetskriteriene må defineres av kunstnerne selv, men fremfor alt av (kunst)historien.

Men noe jeg tenker mer på er dette:
Kunstnere er så opptatt med å definere kunsten ut av/vekk fra kunsten (les grenseoverskridende sjokk-kunst) at de (uten kvalitetskriterier) ender opp i et ingentingland. Drillo sier, og det står uimotsagt, at Carew er en “fotballkunstner”. Utflaggingen fra kunsten av kunstnere kan kanskje være viktig, men man må ha nok gangsyn til å se at mye av det grenseoverskridende ikke er det. Man emigrerer bare til et annet fagområde. Kunsten (fremdeles den grenseoverskridende) er mindre i kunsten enn den er i sport, filosofi, litteratur, psykologi, medisin, kriminalitet (bråket i Sverige, Viskum i Italia), osv. Kausland hadde ikke trengt å stille opp i en MMA-kamp. Bildene hans er bedre uten denne type stunt. Faldbakken er viktigere for meg dersom han ikke hadde herpet Deichmanske. Som jeg skriver i boka mi, så er det sørgelig når folk gjør ting de ikke vet noe om. Jeg kaller det “den emigrerende kunsten”, for dette er ikke lengre en postmodernistisk collage. Kunstnere etablerer seg faktisk i fagfelt de er kunnskapsløse om. Og så vidt jeg skjønner er vi enige om at mange kunstnere og kuratorer som f.eks. bruker tekst, dummer seg ut alt for ofte. Jeg har kompetanse (høyskole) innen flere andre fagfelt enn kunstfoto og litteratur, som klassisk musikk, anatomi og fysikk, og tro meg når jeg sier at få ting ser så hjelpesløst ut som kunstnere på dypt vann …

Jeg synes imidlertid en artikkel med tittelen “den emigrerende kunsten” burde skrives av andre enn meg, noen som har mer kildemateriale enn det jeg rår over, og et sted der man kan illustrere med kilder og eksempler. For vakuumet, som er i ferd med å oppstå, fraværet av kunst i kunsten, er urovekkende. Vakuumet fylles av fotballspillere, husmødre, bygdemalere, krystallterapeuter og bryllupsfotografer. Ta det tilbake!

Dette er ikke nostalgi. Jeg blir alt for ofte beskyldt for å være reaksjonær. Å påpeke at mange kunstskoler utdanner elvene sine til et samfunn som ikke eksisterer, at mye kunst er lettvint og ikke-kommuniserende, at de færreste kunstnere kan livnære seg av en 5-årig utdannelse på høyskolenivå, er ikke reaksjonært, men pragmatisk. Og her, istedenfor å “stjele” fra filosofien, burde man lære av den. Moderne filosofi er i hovedsak basert på pragmatisme, og “fornuft”, på hvordan “folk flest” oppfatter verden omkring seg, og hvor vidt generelle påstander (og fornuft) stemmer over ens med en fysisk virkelighet. Man prøver ikke skrive seg ut av verden, men inn i den. På samme måte bør kunstnere (og mange gjør det heldigvis nå) finne veien tilbake til kunsten. Kunstens oppgave overfor en befolkning, er utdannende/ utviklende. Men det betinger at kunsten tas på alvor.

Ja, de fleste av mine venner er også hardtarbeidende, samvittighetsfulle kunstnere. Felles for de fleste av dem er at de ikke lærte å lage ting de kunne leve av å lage. De sitter med 300.000,- i studielån og jobber som t-baneførere og butikkmedarbeidere og får ikke stipend. Det er tragisk på så alt for mange måter. Det tror jeg vi er enige om. Her ligger det mange vonde skjebner.

Hva er kunst? Jepp, det er det mange som spør seg om, og kunstnere jeg har snakket med svarer, med misforstått lojalitet, at “alt kan være kunst” at “kunst kan ikke defineres eller stilles krav til”. Det setter kunsten i samme bås som healing, astrologi, religion og hvalsangterapi. Å unndra seg forklaring, krav og definisjon, er, filosofisk/ logisk, en ganske streng definisjon av en gruppe. Det begrenser først og fremst mulighet til vekst og utvikling. Det finnes mao grenser for hva som kan sies/ gjøres, selv om man ikke vil vedkjenne seg dem (Wittgenstein; Tractatus). Les gjerne også Freges og Russels logiske arbeid om grupper og mengder. Det handler om matematikk og logikk, men kan transponeres til en viss grad.

Det finnes dessuten en etymologisk definisjon av kunst:
Kunst kommer av det tyske “kunnen”, som betyr “det å kunne” eller “ferdighet”. En usedvanlig snever, og på samme tid bred definisjon, som ser ut til å ha forsvunnet fra den kollektive kunsthukommelsen. Jeg har aldri opplevd at en kunstner har kunnet denne definisjonen når jeg har spurt om det. Hva med å benytte seg av den igjen? Eller er vi for redde for å stille krav til våre kolleger?

Ifølge en slik definisjon er ikke det å velte bokhyller en kunst. Det krever ingen annen ferdighet enn historieløshet. Alle kan gjøre det, men de som kjenner til Reichkristallnacht vil sannsynligvis la være.

Til slutt:
Jeg har ingenting imot homofile, men det er forskrekkelig mye homokunst i Østlandsområdet for tiden (og har vært det i flere år). 70% av hele Vestfossen Kunstlaboratorium i år var homokunst. Nevnte det fordi jeg var drittlei (no pun intended;-P)

Hva skal man gjøre med mannsdominansen, indeed! Hva med å gjøre noe som krever ferdighet, skikkelighet, ryddighet? Det burde få has på de fleste av dem.

Du er veldig trivelig å skrive med, og dette ble alt for langt igjen. Nå skal jeg på Hagefesten og hilse på William Nygaard, dersom han vil ta meg i hånda da. He-he

Cheers!

By: Anngjerd Rustand

Anngjerd Rustand — Mon, 17 Aug 2009 12:02:35 +0000

Hei Morten, og tusen takk for fyldig kommentar! Jeg setter pris på at du følger opp omtalen min. Det gjør det jo mer spennende å skrive kritikk. Jeg er også glad for at du ser at jeg har gått grundig til verks. Det har jeg. Jeg tar prosjektet ditt på alvor. Jeg mener, som det også kommer frem i teksten min, at noe av kritikken din er berettiget. Og uansett er tilstanden i kunst-Norge er noe som bør kunne diskuteres åpent og fritt. Nå er det imidlertid (minst) to ulike diskusjonstemaer du har lagt opp til her. Det ene er hva som er kvalitet i kunsten og hvem som bestemmer hva som er kvalitet, om det er noe som er råttent her i landet, og hva det i såfall er. Det er jo en eviglang diskusjon, og her har vi fortsatt ulike oppfattelser av en del ting. Det andre dreier seg om det som var mitt utgangspunkt, nemlig om eller i hvilken grad boka di er interessant/viktig/godt skrevet. Og la dette stå helt klart: Uansett hvor ille det måtte stå til med norsk kunstoffentlighet, kan jeg ikke se at dette virker inn på kvaliteten på din bok. Jeg ser at rundt en femdel av kommentaren din dreier seg om boka – de øvrige fire femdelene omhandler alt som er galt i kunstverdenen. Så la meg ta det mest overkommelige – boka – først. Du tar opp noen ting der som det kan være interessant å kikke nærmere på. Det handler om overfladiske, hvordan beskrive overfladiskhet. Jeg tenkte litt over disse tingene da jeg leste Mara Lees Ladies nylig. Den faller lett å sammenligne den med Ingenting ... da handlingen begge bøkene delvis finner sted i et kunstmiljø, mye dreier seg om overfladiskhet og hykleri, og det hele ender, i begge tilfeller, i det rene galleriharmageddon. Uansett, det som slo meg med den boka var hvor uengasjerende den var sånn rent utover den faktiske handlingen. Spennende, medrivende, og med mange potensielt interessante momenter og problemstillinger, ikke minst i forhold til kjønnsproblematikk. Men hva er det jeg fant en gang i Mara Lees lille novelle i antologien Perversioner som er nesten totalt fraværende i Ladies? Dybde? Uro? Sjel? Jeg tenkte at kanskje er det en logikk i at det som handler om overflate må være overfladisk skrevet. At en overfladisk beskrivelse fremhever det overfladiske som tematikk. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Det har antakelig noe med å gjøre at jeg ikke tror overfladiskhet er en avsondret tilstand som kan beskrives uavhengig av øvrig menneskelig adferd og følelsesregister. Den overfladiske tilstanden, om man kan kalle den det, er et ytterst komplekst spill. Den omfatter og involverer også alle tilstøtende følelser. Frykt, lengsel, skam, hevngjerrighet, bare for å nevne noen. Det er derfor jeg tror at en overfladisk beskrivelse ikke nødvendigvis er den beste eller mest interessante måten å vise en grunn karakter eller en overfladisk oppførsel på. Når det er sagt synes jeg faktisk dette er mer problematisk i Ladies enn i Ingenting ... Det har noe å gjøre med hva dere prøver å oppnå. Lees prosjekt virker på meg en god del mer ambisiøst enn ditt, og da kan man også stille strengere krav. Det ser ut som du først og fremst er opptatt av å kritisere noe konkret og skape underholdning samtidig, og det er jo en ærlig sak. Jeg tror ikke jeg kan si meg enig i at din appropriasjon av tekststykker bidrar til å si noe av betydning om appropriasjonskunst som sådan. Hva skulle i såfall det være? Boka virker knotete og platt, aha – det må være fordi han har stjålet den, læreregel: man skal ikke stjele? Du kaller nesten konsekvent appropriasjon for stjeling. Betyr det at du setter likhetstegn mellom lav moral og dårlig kvalitet? Er i såfall høy moral og god kvalitet også det samme? Jeg tror appropriasjon i mange tilfeller kan være fruktbart – dersom det kan plassere det opprinnelige i en større kontekst og si noe som kan få oss til å se tingene på en ny måte. Men selvsagt kan det bli utrolig dårlig og platt, det også. Angående Faldbakkens knær og kunstscenen for øvrig: Jeg vil presisere at jeg skriver «når Øen tilsynelatende ikke når Faldbakken til knærne». Jeg beskriver noe som handler om posisjon og status, og jeg sier ikke at dette er ensbetydende med kunstnerisk kvalitet – tvert i mot, jeg påpeker at man skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom de to. Hvordan man iscenesetter seg selv virker inn på hvordan arbeidet ens blir oppfattet. Faldbakken fremstår som en dyktig strateg. Ta ikke det med knærne så ille opp. Jeg er ikke sikker på om det var hensiktsmessig av meg å komme med sammenligningen mellom dere to, prosjektene deres har tross alt langt flere forskjeller enn likhetstrekk. Jeg er ikke egentlig noen stor tilhenger av terningkast, det blir sjelden noen fruktbar diskusjon utav slikt. Beskrivelsen du har av kunstscenen har jeg vanskeligheter med å kjenne meg igjen i. Min erfaring er i grunnen stikk motsatt. Vi må da ha vært borti en del av de samme folkene? De siste årene har jeg nesten bare møtt usedvanlig sympatiske, entusiastiske, kunnskapsrike, hjelpsomme og hardtarbeidende kunstnere, kuratorer og andre innenfor kunstfeltet. At «alle er enige» og at muligheten for å kritisere er absolutt fraværende, er en litt for unyansert beskrivelse. Jeg opplever at det meste blir diskutert åpent blant dem jeg snakker med. Samtidig er det klart at mange av uenighetene holdes innenfor mindre grupperinger og aldri blir noe offentlig samtaleemne. Det er alltid en balanse mellom å være ærlig og å være høflig her i verden, og det virker som kunstnere jevnt over er for høflige og greie med hverandre. Jeg kunne veldig godt tenke meg mer åpen og synlig diskusjon og uenighet. Litt mer (saklig og velbegrunnet) kritikk av hverandres arbeider og strategier såvel som av støtteordninger og maktforhold tror jeg kunne være sunt for oss alle. Når du skriver at «Samtidskunsten i Oslo er styrt av homofile gallerieiere som har en forkjærlighet for unge, støyende og rufsete menn» er du ute på rimelig tynn is. I tillegg til at det er grunn til å tvile på sannhetsgehalten i dette utsagnet, er det dårlig folkeskikk, for å si det mildt, å blande inn seksuell legning her. Det burde heller ikke være nødvendig. Du vet antagelig like godt som meg at menn fortsatt i stor grad favoriserer menn helt uavhengig av de involvertes seksuelle preferanser. Så det ser ut til at vi er enige om at kunstfeltet fortsatt er for mannsdominert (jeg har skrevet noen ord om det her forresten). Skal vi se – hva skal vi gjøre med det da? Fortsatt god sommer (høst?) til deg også! Mvh Anngjerd

By: Morten Øen

Morten Øen — Sat, 01 Aug 2009 17:50:44 +0000

Glemte kilde til Faldbakkens bibliotek-stunt. Dette fotografiet er gjort av Allan Grant for Life i 1949. http://gfsnt.no/oen/foto/Allan%20Grant%20Library%20WA.jpeg
Selv om jeg ikke når fyren til knærne, så tok det meg bare 2 minutter å finne dette bildet. Faldbakken er 60 år for sent ute. Og jeg gjentar: Alt for mange konseptkunstnere er lettvinte, kunnskapsløse, historieløse og arbeidssky unge menn, som tror seg geniale, og fordi man ikke kan kritisere innad i miljøet så holder alle kjeft og klapper hverandre på skuldrene.

Ikke meningen å kverulere, men å si at jeg ikke når Faldbakken til knærne er skikkelig, skikkelig, skikkelig provoserende, og det gjør godt å finne konkrete referanser for påstander som viser det motsatte.

M-)

By: Morten Øen

Morten Øen — Sat, 01 Aug 2009 15:44:32 +0000

Hei Anngjerd, og god sommer til deg:-)

Er det viktig å nå Faldbakken til knærne? Og i tilfelle; hvorfor?

Faldbakken er mannen som veltet bibliotekshyller på Deichmanske, for å si noe om uorden, mangel på system, slik at besøkende kunne erfare kaos på kroppen. Mine tanker, i likhet med mange andre sine, gikk mot nazismen, hekseprosesser og bokbål. Å se publikum rote i bokhaugen, skade bøker, tråkke på dem, var ikke et behagelig syn. Et lettvint og og lite gjennomtenkt “kunstverk” i mine øyne, og naivt på grensen av det pinlige. Hadde det vært gjort på 60-tallet, så kunne det kanskje sett modig ut. Så nei, jeg har aldri hatt noe ønske om å nå Faldbakken opp til noe som helst. Ikke Melgaard heller, for den saks skyld. Dersom sistnevnte dropper kokainbruken sin, maler selv, og maler noe som er tydelig nok til å bli arrestert for, så skal jeg revurdere synet mitt på denne lettvint-gjengen.

Den lettvinte og overfladiske kunsten disse kuratorskapte kunstnerne m.fl. driver på med er ikke et eksempel til etterfølgelse. Samtidskunsten i Oslo er styrt av homofile gallerieiere som har en forkjærlighet for unge, støyende og rufsete menn (som på sin side har sansen for unge gutter). Før var også kunstmiljøet mannsdominert, men på en langt mindre karnevalaktig måte. Rett og slett fordi kunstnerne i langt større grad måtte stå på atelierene sin og jobbe, enn å sitte på Theatercaféen og proklamere seg selv som “den nye vin”. Jeg er lei av synlig mangel på intelligens og kunnskap i samtidskunsten. Jeg er like lei av gallerister og kuratorer som overskygger kunstnere med gud-aktig status, kameraderi og selverklært genialitet.

Kunstnere som driver med arbeidsintensiv kunst har ikke overskudd til å slåss seg inn i dette. Dybde og refleksjon har ingen plass. Samfunnet er sort/hvitt-tenkende, og alt annet drukner i støy og meterstore lerret med kruseduller og viktige slagord som “Jesus har kuk” (ref. Melgaard, Vestfossen 2009)

Når det gjelder knærne til Faldbakken på en mer prosaisk måte, (he-he:) så har har jeg garantiinntekt, jeg har utgitt 10 diktsamlinger, 3 romaner, 2 kunstbøker (foto), Jeg har fått poenger på juryerte utstillinger, er medlem av Forbundet Frie Fotografer/ Fotogalleriet, har hatt separatutstilling i Møllergata (en skikkelig dårlig en:-), og har sittet i styret i Den norske Forfatterforening *pust* Å ja. Jeg har gått på Forfatterstudiet i Bø, og jeg har vært assisten for Dag Alveng (1990), rett etter Jonas Ekeberg og Vibeke Tandberg. Jeg stjeler ikke andres bilder, og jeg velter ikke bokhyller.

Over til noe artig:-)

Jeg er imponert over lengden og grundigheten på anmeldelsen din Anngjerd. Og det mener jeg helt seriøst. Stå på!

Et forsøk på forklaring:

Boka mangler dybde fordi Frank mangler dybde. Dybde gjør også en annen ting; senker tempo. Og når tempo forsvinner, så forsvinner humoren, og det hele blir ganske hårete og bittert. Håper jeg har unngått dette. Jeg ler både høyt og ofte når jeg blar i den selv, og det er lov å le med:-)

Det litterære grepet som i størst grad bidrar til flatheten i “Ingenting …” heter intertekstualitet. Det minner litt om det kunstnere kaller appropriasjon eller annektering, mer er ikke helt det samme som en ready-made. En del av boka er hentet fra andre bøker og oversatt av meg, og re-lokalisert til Oslo. Åpningen av American Psycho er f.eks. brukt fire ganger, og flere andre avsnitt er stjålet og “klistret” utenpå. Så kan man spørre om hvorfor jeg har valgt det virkemiddelet. Vel, fordi Frank stjeler andres bilder fordi Wang stjeler andres bilder, fordi Wang har stjålet idéen til Thomas Ruff, som stjal et web-bilde i 2002 og fikk henge det opp på Metropolitan i New York. Når intertekstualitet brukes som en gjentagelse av hovedpersonens handling, kan man kalle det intertekstuell metatekst, selv om det ikke blir helt riktig det heller, men i mangel av noe bedre:-)… Det som skjer er at boka blir ufrivillig klossete, og får litt forskjellige stiler. Dette skaper igjen større avstand til leseren. Det er mange andre slike grep i boka for å gjøre den flat nok til å kunne gi leseren en genuin følelse av hvor overfladiske og kunnskapsløse enkelte personer kan være dersom miljøet blir lukket nok. Det er idioter i alle yrker, men på grunn av den utstrakte bruken av metafysikk innen kunstkritikk og kuratering, har dette antatt religiøse dimensjoner; alle er enige, fordi de må være enige, men ingen kan egentlig sette fingeren på hva man er enig om. Det viktigste er at ingen tør være uenige. Det siste er kanskje hovedgrunnen til at boka ble skrevet: I Norge gis det 110 millioner kroner per år til billedkunstnere i form av stipender og galleristøtte. Ingen instanser kontrollerer bruken av pengene. Ingen demokratiske prinsipper eller krav til produksjon eller kvalitet ligger til grunn for tildeling og utvelgelse. Og nettopp fordi miljøet er så tilfeldig, uavklart, nesten metafysisk, tør ingen ta bladet fra munnen og lage støy. Jeg innså at jeg var i en unik posisjon, fordi jeg hadde innsyn og erfaring, men ingen risiko for økonomiske represalier. En slik posisjon gir visse forpliktelser. Hør på denne: På generalforsamlingen i FFF/ Fotogalleriet 2009 ble leder av valgkommitéen valgt til ny leder for FFF etter å ha foreslått seg selv som eneste kandidat! Og denne gjengen forvalter statlige kulturmidler! Det gjelder å være venner med dem, ikke sant?-)

Forfatterforeningen har en annen praksis. Vi har et permanent litterært råd der alle har arbeidsstipend (slik at man ikke kan mele sin egen kake). Alle medlemmene leser alle norske bøker som blir gitt ut, med tanke på søknad om medlemskap og stipender. Alle medlemssøkere blir vurdert på ett eneste kriterium; litterær kvalitet og språklig dyktighet. Alle forfattere vurderes for kvalitet for hver eneste bok de skriver av kulturrådet, for evt. innkjøp til bibliotekene. Hvorfor i alle dager er billedkunstnere så livredde for litt kvalitetskontroll? Kritikk og kvalitetsikring er en god ting, ikke sant?

NBK bør opphøre å være fagorganisasjon, og bør heller bli et laug. Stipendkommitéen bør ha arbeidstipend og reisekasse slik at de får sett alle store utstillinger. Avgangsstudenter fra Akademiet bør nektes å søke Høstutstillingen i avgangsåret. Private galerister bør ha en innkjøpsordning med staten, overvåket av kulturrådet og stipendkommitéen. Opptakskriterier til NBK bør være 3 poeng, samt en kvalitetsvurdering av stipendkommitéen. Medlemmene av stipendkommitéen bør sitte i 2 perioder á 2 år. Stipendutstillingen bør avskaffes til fordel for en Høstutstilling som antar minimum 200 verk hvert år.

Dette vil gi en gjennomsiktighet, samt gi kunstnere mulighet til å kritisere, som per idag er absolutt fraværende i norsk samtidskunst.

Og til slutt:

Den dybden og refleksjonen du etterlyser kommer i boken jeg skriver nå, men på bekostning av den mer direkte humoren fra “Ingenting …”. Du har dessuten gitt meg noen nye idéer, og det takker jeg for. I neste bok bor Frank og Trine i Berlin (selvfølgelig:-), og Frank prøver å bli pornograf. Jon Kristian har stukket av for å starte sin egen religion, og Andreas er igjen sikker på at noen vil drepe han. Det er vinter, og det er mørkt og kaldt…

Takk igjen for kritikk, og ha en fremragende sommer. Alt godt!

M-)