“Handlingsrom”, ink on paper, Anne Marthe Dyvi 2009
Kunstformatteringen
– et forsøk på å beskrive kunstens vilkår innenfor rammene til norske kunstutdanningsinstitusjoner.
I det jeg lener meg over meg selv for å forstå hverdagen min, går det opp for meg hva jeg er med på. Jeg er en medløper til utdanning satt i system. Ikke en autonom samfunnsborger som min romantiske forestilling av kunstneren er. For en kunststudent kan jo ikke være en kunstner. Kunststudenten er i institusjonens klamme grep. Kan kunststudenter egentlig lage kunst? Eller ligger det en ufravikelig motsetning i det. Når vi ikke er fri fra konvensjonene i mini-samfunnet; “institusjonen”, en gang. Er jeg blot en systemkunstner som lager institusjons- kunst?
Eller kan jeg bare ta det med ro? For barn som bor hjemme til de blir voksne blir jo voksne likevel. Selv om de ennå tilhører samme institusjon som da de var barn, og bor sammen Mamma og Pappa.
Puh, der ble jeg litt engstelig!
La oss begynne med en påstand. Kunst bryter med formatene. Kunst er autonom og lar seg ikke formatteres.
Det at kunst er her er ikke bare på grunn av menneskers skaperglede og skaperbehov, men fungerer også som en ventilfunksjon. Fordi samfunnet er så organisert og til så liten grad påvirkelig av enkeltmennesket, er ventilfunksjonen avgjørende. Den regulerer den store organismens puls. For at enkeltmennesket skal kunne overleve i streng struktur, trenger den et frirom. En arena det er mulig å få utløp for frustrasjon, spenninger og mening. Et handlingsrom. For noen innebærer det et rom å skape i . For andre et rom å hente inntrykk fra. Mens andre igjen har blitt så tilpasningsdyktige til samfunnssystemet, at ingen av delene er nødvendige. De trenger ikke kunst.
Så la oss se på hva en institusjon er. Institusjonen som sosial mekanisme. Og et praktisk system. Gjerne samlet innenfor en bygningskropp (eller som i Kunsthøgskolen i Bergens tilfelle, i bygninger spredt ut over en hel by…)
Institusjonene er strukturer og mekanismer for sosial orden og samarbeid som igjen styrer aktivitet og danner en felles plattform. Institusjonene har en bestemt profil med et sosialt formål og varighet, og lager og håndhever regler som styrer handlingene innenfor. Begrepet institusjon, blir vanligvis brukt til for eksempel statlige konstruksjoner som museer, universiteter og pleie/omsorgsystemer. Innenfor kultursektoren og helt presis kunstlivet er det en rekke institusjoner. Noen institusjoner står skulder ved skulder som et brorskap. Som for eksempel alle kunstmuseene. Som har så mange likhetstrekk i organisasjonen. Det samme gjelder utdanningene. Som både fysisk i lokaliteter med student-kantiner , grå gulv, skribling på pulter osv, opprettholder visuelle trivialiteter. Som sier: “hei student” til deg daglig.
Samt deres systemer med dokumentering, styringshierarki , adgangskort og publikasjoner. Som fungerer som selve reisverket til institusjonen.
Jeg er innenfor en institusjon som utdanner kunstnere. Jeg har en arbeidsplass, et studiekort og et fagmiljø. Og jeg leverer til frister, og følger de fleste reglene som vaktmestrene konstruerer ( som igjen er et slags mini-system innenfor systemet ).
Å være innenfor institusjonen betyr å forholde seg til alle disse delene av maskineriet. Det gjør vi på forskjellige måter, og noen lettere enn andre. Jeg har merket at dette systemet har begynt å blande seg inn i kunstproduksjonen min. Jeg tror ikke det var tanken med kunstutdannelsen i utgangspunktet.
Men en ting skal sies, jeg er blitt arbeidsfør i de fleste situasjoner innenfor institusjonen. Arbeidet “Handlingsrom” lagde jeg under en forelesning. Og der var det ikke bare meg som satt og produserte. Rundt meg på alle kanter sitter det kunststudenter som skribler og tegner. Det å drodle litt er jo ikke kunstproduksjon i seg selv. Men det kan være et hjørne av det, eller et ledd i prosessen. Inne på forelesninger på stoler vendt mot en foreleser som er rustet med powerpoint og flaskevann, sitter det kunststudenter som jobber med kunstprosjekter; idémyldring, skisser til skulpturer, mønstre og tegninger.
Det jeg begynner å lure på er kanskje om kunstutdanningsinstitusjonen som den nå ser ut, er et romslig nok system til å inneholde det handlingsrommet som kunst er. Eller begynner det å bli for trangt. Skaper vi den beste kunsten vi kan ved å skalle hodene våre mot formater som prosjektbeskrivelser, progresjonsmål og antall ord på en A4side?
Det begynner å minne om å spise suppe med gaffel. Mer irriterende enn godt er.
Tekst/tegning: Anne Marthe Dyvi
Hva ville skje med diskursen i kunsten om vi tok bort det skrevne ord! Tenke seg en verden uten titler, prosjektbeskrivelser og artist statements. En verden hvor man ikke trengte å presisere at arbeidet var ‘Uten Tittel’.