Teori, praksis og følelsen av en bok vol. 1

Kunstpraksis og utvikling av diskurs er to sider av samme sak for Anne Szefer Karlsen og Arne Skaug Olsen, som har startet og driver det bergensbaserte forlaget Ctrl+Z Publishing. Hvorfor og hvordan er forlagsdrift egnet til å få frem denne tanken?

(Anne Szefer Karlsen og Arne Skaug Olsen pr november 2008)
Virksomheten er trappet opp i høst, fra de relativt enkle utgivelsene som har kommet siden oppstarten i 2006. Forrige ukes slipp av Erlend Hammers Samlede Kunstkritikker skal følges av antologien Selvorganisert 1 (og i det ligger det løfte om oppfølger, som Anne understreker senere) Mer om den når utgivelsen nærmer seg.

Defineres av utgivelsene

Hva er det som gjør forlaget til en interessant uttrykksform i forhold til kunstfeltet, kunne man kanskje spørre. Hva er ideen bak Ctrl+Z?
-Det handler om å gi ut ting som ikke har vært offentliggjort eller skrevet om, og å gjøre det innenfor det selvorganiserte feltet, sier Anne, og viser til det selvorganiserte som initiativer utenfor eller løsrevet fra kunstinstitusjonene.
-Vi forholder oss til dette som vi gjør til kunstner- og kuratorrollene. Det er i alle tilfeller en strategi for å få sagt det vi vil, sier Arne. -De publikasjonene vi har vært interessert i har ikke fantes, og i hvertfall ikke på norsk.
Løsningen ble å selv skape et rom for den type utgivelser de var interessert i. Noe som handler mer om å åpne opp for ulike måter å se på kunstrelaterte publikasjoner, enn å definere et smalt interessefelt, skal man tro forlagets eget utsagn.
-Vi sier jo at vi ikke vil definere forlaget, vi vil la det defineres av utgivelsene, påpeker Anne. -Erlend Hammers bok passer godt inn i så måte. Hans prosjekt handler til dels om selviscenesettelse.
Hun sikter til det utforskende forholdet til kritikerrollen og til forholdet mellom kritikk og kunst. Slik kan boka også sies å speile forlagets intensjoner.

-Gjennom å gi ut publikasjoner kan vi skape diskurs ved å produsere noe. Vi gjør det samtidig som vi beskriver det, sier Anne.
Denne muligheten for å nærme seg kunstproduksjon og utvikling av diskurs samtidig og om hverandre er tett knyttet opp mot hvordan de to definerer sine egne roller. Mens Anne ser på seg selv som kurator, kaller Arne seg kunstner, og han ser på hele sin omfattende praksis som kunstpraksis (de har i store trekk samme utdannelse, begge både med hovedfag i fotografi og kuratorstudiet fra Kunsthøgskolen i Bergen). Forskjellen har mye å gjøre med en generell endring i forhold til kunstrelaterte roller – det er ikke selvsagt at kunstneren produserer kunsten og at kritikeren vurderer den. Forlaget kan romme både teori og praksis.

De sammenligner gjerne det å produsere en utstilling med det å utgi en publikasjon.
-Redaktørrollen ligger tett opp til kuratorrollen, sier Anne. -Det å gi ut noe kan ligne det å produsere en utstilling, selv om det gjerne er et annet tidsperspektiv i det. Det er en grunn til at man ikke lager katalog til hver utstilling, det blir fort dobbelt arbeid. Derfor er det viktig å tenke litt nytt i forhold til publikasjon innenfor kunstfeltet. Publikasjon behøver ikke bety katalog.
-Det er bruk for nytenkning på et strukturelt plan, legger Arne til. -Mye av det som blir utgitt i forhold til kunstfeltet i dag er presentasjoner av enkeltkunstnere. Vi vil bygge opp en slags infrastruktur som gir rom for et videre perspektiv i forhold til kunstpublikasjoner, sier han og viser til Torpedo Press, Oslobasert bokhandel og forlag, som er de eneste i Norge som gjør noe i samme retning.
Bok som form og rom

Publikasjonen – eller boka – som uttrykksform. Hva er det utgivelsen har som ikke man kan få gjennom internett?
-Det er jo et fysisk rom, påpeker Anne. -På en måte er det mye lettere å åpne en bok og få et inntrykk av hva det er, enn om man ser på en webside. Man får et annet overblikk. Det med dokumentasjon er også viktig – og det at ikke det forsvinner fra overflaten så lett.
-Vi vil også diskutere materialitet i forhold til kunst, sier Arne og sammenligner igjen: -Å lage en publikasjon er en måte å tenke på, akkurat som det å lage en utstilling er det. Men materialet kan noen ganger komme imellom og bli overflødig. En publikasjon er materiell på en annen måte.
Her bryter Anne inn:
-Vi oppdaget akkurat at vi har divergerende meninger. Jeg mener at materialet er bindeledd mellom praksis og diskurs. Man er helt avhengig av materialiteten i kunsten.

-Dere er uenige i hvorvidt eller på hvilken måte kunst er avhengig av materialitet. Men mens Anne mener at boka kan være nettopp et rom for kunsten å manifestere seg, sier Arne at bokformen gir mulighet for å frigjøre seg fra det fysiske materialet som en utstilling ville kreve. Kan man da si at det er selve definisjonen av materialitet dere er uenige i? Og ligger det interessante i bokformen kanskje nettopp i at den vanskelig lar seg plassere i forhold til en kunstdiskurs?
Anne: -Jeg tror at det er en konklusjon og oppsummering jeg kan si meg enig i.
Arne: -Det er mulig vi opererer med forskjellige definisjoner, men det er ikke det interessante, det interessante er at vi har forskjellig fokus på hva det vil si jobbe med meningsnivået i kunst. Anne jobber med kunst med en større tro på den spesifikke verdien som ligger i kunstnerens arbeid med sitt materiale. For meg finnes verdien i kunsten i kunstnerens måte å relatere seg til omverden, som handler om å insistere på en det man kan kalle for uproduktiv produksjon, det vil si produksjon fritatt et normalt krav om materiell verdiskaping. Dette gir kunstneren mulighet til å se verden på en radikalt annen måte enn andre ser den, og dermed si noe om verden som bare kan sies gjennom kunsten.
Jeg har ingen problemer med å plassere en bok innenfor en kunstdiskurs, men innefor en kunstdiskurs må boken forholde seg til at den bare er én av alle andre mulige strategier, og ihvertfall ikke den dominerende, som den er innenfor litteraturen.
Anne: -Jeg mener at kunstens materiale er uløselig forbundet med det man til enhver tid vil kommunisere. Arne påstår så vidt jeg ser at en tanke eller påstand kan oppfattes helt likt av et publikum uavhengig av materialet. Det er der vi er uenige. Jeg tror kanskje at vi kan framstå som uenige også fordi jeg plasserer meg så definitivt i en rolle, nemlig kuratorens. Arne derimot insisterer på at uansett hva en kunstner foretar seg, kan det oppfattes som kunst dersom den mener at det er det. Jeg er enig i beskrivelsen av tidsbruk og kunstnerens perspektiv, men jeg vil samtidig si at uansett hvilken kunst som lages er den avhengig av kunstdiskursen og dens institusjoner. For hvordan kan det være kunst å ta ned et gjerde i skogen for så å sette det opp igjen hvis ingen får vite om det? Eksempelet er hentet fra en samtale med en ung dansk kunststudent jeg møtte i 2001. Jeg mener at det kunsteriske materialet her er samtalen vi har, ikke om gjerdet er der eller ikke. Hadde jeg derimot blitt vist et før- og etter-foto ville verket, mener jeg, kommunisert noe annet. Ikke nødvendigvis noe dramatisk annet, men noe annet.
Arne: – Jeg mener ikke at meningsnivået i kunsten ikke er avhengig av materialet. Mens Anne tar utgangspunkt i produksjonen i sitt arbeid med kunsten og kunstneren, er jeg mer opptatt av kunstnerens holdning til verden, som jeg mener kommer forut for produksjonen og for det materielle. Jeg er ikke sikker på at vi er så uenige, men det er jo heller ikke noe poeng å være enige.

Hva er da bokens materialitet sett ut fra en kunstdiskurs? Innholdet? Samtalen den skaper? Plasseringen i rommet? Dens fysiske og designmessige utforming? Kanskje det ikke finnes noe entydig svar – eller kanskje er svarene mange og likeverdige.
-Det å se på bokrommet utfra et designmessig perspektiv er også interessant, sier Anne. -Vi er jo så heldige å ha en fast designer, Ole Kristian Øye, som er dypt engasjert i bokformen.
Hun beskriver hvordan de gjennom ham har fått et innblikk i hva designeren ser i boken, i utforming i forhold til innhold.
-Vi var på Norli og kikket på bøker, på hvordan ulike bøker er laget og utformet. Ole Kristian bemerket hvor annerledes en bok er å ta på og holde i for ham enn for meg bare fordi hendene mine er mindre enn hans. Det sier seg selv, men det er ikke noe man tenker over til vanlig.
Linker relatert til artikkelen:
www.ctrlz.no
www.szefer.net
www.arneskaug.no
www.torpedobok.no

This article is about Ctrl+Z Publishing, an independent and non commercial publisher based in Bergen, run by Anne Szefer Karlsen and Arne Skaug Olsen. For now, take a look at www.ctrlz.no for further information in English.

Tekst og foto: Anngjerd Rustand

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


+ three = 5