Samtale mellom Julie L. Porter og Agnes Nedregård
– med utgangspunkt i Cinema B-Open

J: Jeg synes det er pussig at jeg har så komplekser for mitt eget videoarbeid, det at jeg føler at jeg ikke har knekt video-koden. Men etter å ha sett mye rart og forskjellig videokunst på Cinema B-open, virker det jo ikke som om det er noen kode å knekke.

A: Nei, det er jo ikke det. Det er faktisk ikke så ofte at jeg har sett videokunst som er så veldig bra.

J: Nei, men hva synes du er bra? Du beskriver jo deg selv som performancekunstner- jeg har ofte tenkt at videoene dine er videoer av performancer, men de er jo ikke nødvendigvis det ?

A: Når jeg jobber med performance handler det om den fysiske tilnærmingen til verden, den kroppslige erfaringen. Men videoene mine er ikke dokumentasjon av performancer. De kan derimot være videoperformancer, hvor jeg også tar utgangspunkt i denne kroppslige tilnærmingen jeg snakker om. Så det som jeg er opptatt av da, er å kunne bruke de kvalitetene til kameraet jeg fysisk ikke har selv. Det kan være visuelle effekter som zooming, klipping, animasjoner, collager osv.
Å bruke de virkemidlene et videokamera har. Da kan jeg få sagt ting som jeg ikke kan få sagt live. Det blikket jeg har som performancekunstner bruker jeg jo også i videoene mine.
Det er annerledes enn å bruke videokameraet til å dokumentere en performance som er for et publikum.

J: De videoene jeg spesielt husker fra Cinema B-Open, fortalte historier på forskjellige måter. Varierende bruk av narrative strukturer, musikk, teksting, lyd og det visuelle generellt blir jo enormt tydelig når man sitter og ser disse videoarbeidene i en mørklagt kinosal. Jeg ble forundret over spesielt en video der tekstingen kom i veien for det visuelle. I en annen ble den overdøvende susingen av vinden et irritasjonsmoment for meg. Spesielt én video skilte seg ut ved at den fungerte utrolig godt nettopp som et videoarbeid, ved at den inneholdte flere visuelle og audiative lag, samtidig som den naturlig drev fremover i tid.

A : Jeg synes det er interessant at vi snakker om de tingene- jeg har inntrykk av at det er mer fokus på det formale som ikke har vært tilstede på en stund i billedkunsten. Nå snakker vi om de formale tingene som video har, og det å beherske de. På nittitallet var det ikke det folk snakket om, det var det konseptuelle som stod i fokus. Nå virker det som om det er litt fornyet fokus på å ha formale ferdigheter.
Det holder ikke bare å gjøre noe, at ideen er god- gjennomførelsen må også være god. Spesielt i forhold til performance så er det der interessant. Innenfor performancekunsten tror jeg det har vært et behov for ikke å snakke om det formale, fordi man har hatt lyst til å profilere seg vekk fra teater. Men likevel- performance kan være utrolig pinlig, for det skjer jo live. Alt er synlig, og alt skjer der og da. Hvis man ikke klarer å mestre den tilstedeværelsen i dét øyeblikket, så kan det være veldig ubehagelig å se på.

J: Ja, hele poenget med å være tilskuer blir borte, for det eneste man legger merke til er den ubehagelige nervøsiteten?

A: Hvis man mestrer denne tilstedeværelsen som jeg snakker om så kan man snu eller bruke den nervøse energien på en konstruktiv måte, som et virkemiddel i performancen. Og det kan derimot fungere utrolig bra. Men hvis energien blir feil, så får man ikke fram den handlingen man vil ha. Den sinnsstemningen man selv er i er veldig viktig for hvordan performancen blir oppfattet.

J: Er performancekunst såpass i vinden for tiden at man stort sett kan gjøre hva som helst for et publikum, kalle det en performance, og seg selv for performancekunstner?

A: Det som kan være litt problematisk er at performance egentlig ikke har noen definisjon. Den har en tradisjon,men det finnes ikke en definisjon. Og det er stor uenighet om hva som kan bli kalt performancekunst. Men det er jo ikke en beskyttet tittel, og noen ganger kan det være vanskelig å vite om det man gjør er bra eller dårlig…

J: Som tilskuer derimot synes jeg det er så tydelig hva man kjenner, om man synes det man ser og opplever funker eller ikke som en performance.

A: Det er jeg helt enig i, men det er mange som problematiserer det og. Man merker om det funker eller ikke.

J: Tilbake til det med performance i forhold til video. Kurt Johannessen hadde også en video med, som het “Ferd”. For meg funket den veldig bra som en performance laget for å bli vist som en video. I den videoen går han jo ganske langt uti vannet, men han klarer å holde skikkelsen sin midt i bildet, selv om kameraet er bak han.

A: Ja, det høres ut som en performance for kameraet, hvor nettopp dét er viktig -hvordan bildet blir.

J: Ja, en enkel idé, men veldig bra gjennomført. Jeg begynte å tenke på når man går i sjøen, hvor lett det er å miste oversikten over distanse, spesielt når du er ganske langt uti vannet.

A: Han er jo et eksempel på noen som klarer å mestre den tilstedeværelsen vi snakket om tidligere.
Skal vi snakke litt om hvor hensiktsmessig det er å vise video, eller mange forskjellige videoer i et kinoformat, som på Cinema B-Open? Det er jo egentlig litt fint å kunne vise video på den måten. Men å vise så mange, og så mange forskjellige arbeider etter hverandre- som tilskuer blir man ganske sliten.

J: Ja, jeg også lurer på om det funker eller ikke som et konsept- hvis man skulle se alle arbeidene tok det over 1, 5 time uten pause. Jeg lurer på om det hadde vært en idé å strukturere måten de blir vist på, kortere intervaller med videoer, og muligens en sammenheng mellom videoer som løst omhandler de samme temaene, visuelle kvaliteter, osv.?

A: Kanskje istedet for å ha alle videoene rett etter hverandre så kunne man hatt bolker med pause, og en konkret tidsplan. Som tilskuer kunne man ha mer oversikt over hva som blir vist. Sånn som det var nå er det jo ikke en så takknemlig oppgave å være publikum i et sånt oppsett- hvis det er noe spesifikt man vil se, må man vente lenge. Spesielt hvis arbeidene er veldig forskjellige. Da leser man jo også arbeidene i lys av det forrige man så, osv.

J: Ja, jeg begynte å lure på om det var en tematikk som gikk igjen. Jeg synes det absolutt hadde vært en idé å regissert det mer, at det ble mer sammenheng og lettere å se og oppleve.

A: Mitt inntrykk er at tankegangen bak Cinema B-Open er at det skal funke helt demokratisk, at det ikke skal taes noen kuratoriske- eller styringsgrep i det hele tatt, men funke helt reint og praktisk.

J: Men hvorfor er det viktig? Det kan jo være demokratisk selv om det er noen som tar litt styring og bestemmer litt?

A: Ja, en kategorisering i forhold til arbeidene, f.eks. Det er jo litt mer jobb, men ikke så veldig mye. Det hadde vært utrolig mye mer enklere å forholde seg til.
(Agnes Nedregård: Firenze, videostill)

J: Du viste jo en video som heter “Firenze”. Kan du fortelle litt om den?

A: Den er filmet i Firenze. Utgangspunktet er ideen om å bli kjent med et sted- en fysisk appropriering av et sted. Å plassere meg der, og å ha en veldig subjektiv opplevelse. For meg en veldig fysisk og konkret opplevelse, men også full av assossiasjoner. En av de tingene jeg synes var veldig påtagelig da jeg var der, det er at Firenze er som et museum, – hele byen… Man ser nesten ikke noe samtidskultur. Jeg var der i nesten to uker, og det er ikke vanlig- folk reiser dit og er der i et par dager.
Ja, så tenker jeg ok, hvordan kan jeg bruke historien, og alt det fantastiske som er der? Hvordan kan man bruke historien som samtidskunst nå? På et sted hvor det er så frosset i tid? Så da tenker jeg f. eks at jeg må klatre på Michelangelo-skulpturen, helt konkret stå på skuldrene til gigantene…

J: Videoen er jo litt skummel og teatralsk. Jeg likte godt måten lyden fungerte på. Først veldig integrert i det visuelle, men da den fortsatte i samme tempo, og det visuelle forandret seg med stadig mer spenn, førte lyden til at man fikk en hensiktsmessig følelse av noe som ikke henger sammen. Er det et trekk som går igjen i arbeidet ditt, å jobbe i forhold til en skummel tematikk?

A: Jeg er ganske inspirert av David Lynch, det som føles litt uncanny. Litt mareritt-aktig. Men jeg er ute etter en stemning- ikke nødvendigvis å fortelle en historie.

J: Men som tilskuer prøver man jo å lage en slags historie…

A: Ja. Det jeg synes er veldig interessant, er å leke med narrative strukturer. Jeg synes det er interessant å starte narrativet, men ikke nødvendigvis å avslutte de. Det synes jeg David Lynch er flink til, å lage historier hvor alt ikke er helt klart, og det ikke nødvendigvis finnes en konklusjon.

J: Jeg holder på å se Twin Peaks serien. Den er utrolig bra laga, ikke bare filmatisk, men gjennom de rare historiene og detaljene som gjør at det er et eller annet litt weird, og dét er bare en følelse du føler. Uten at det er noen direkte skumle personer engang.

A: Ja, det er det som tiltrekker meg og det er det jeg prøver å uttrykke med den videoen. Lage en stemning, en tone, uten at man helt skjønner hva det er.

(Agnes Nedregård: Firenze, videostill)

Tekst: Julie L. Porter
Foto: Agnes Nedregård